Spørsmål og svar!
Hvordan blir du sponset av så mye forskjellig?
Noen ganger blir jeg kontaktet av interesserte for å se om jeg kunne tenke meg et samarbeid med de, og andre ganger er det jeg som sender forespørsler. Da forteller jeg litt om meg selv og bloggen min, hvor mange lesere og sidevisninger jeg har og litt hva bloggen handler om osv. De fleste vet at å sponse en blogg med et solid lesertall er svært lønnsomt!
Hvem er «Verdensfineste»? Har du kjæreste?
Jeg har ikke kjæreste, nei.. Han er bare.. Hmm, den fineste jeg vet om på alle måter, hihi.
Hvordan takler du drittkommentarer?
De fleste sletter jeg bare etter å ha tenkt over om det var noe i kommentaren jeg kan ta til meg og bruke for å forbedre meg, og dersom jeg kan se på kommentaren som konstruktiv kritikk lar jeg den stå – og svarer saklig tilbake på den. Direkte drittslenging som ikke har noen nytte for seg sletter jeg, og forsøker så godt jeg kan å glemme det. Jeg vet at man ikke kan være en offentlig person uten at «alle» skal ha sine meninger om deg, og dette er altså et valg jeg har tatt. Man må nesten bare regne med det.
Er du like sterkt imot innvandring nå, som tidligere?
Nei, jeg ser ikke på det på samme måte – men det jeg står sterkest fast på er at jeg ikke har noe som helst i verden til overs for Sharia-loven (anbefaler alle å lese det!) Jeg respekterer at andre har sin tro, men jeg tolerer likevel ikke at de våger å ønske et slikt helvete for vårt Norge. Hudfarge spiller ingen rolle (det har det heller aldri gjort), men at jeg er skeptisk på grunn av mine erfaringer er ikke til å legge skjul på.
Når tror du det er riktig for deg å få deg kjæreste?
Jeg er redd for å knytte meg til noen, og ikke minst er jeg livredd forelskelse.. Det skjer når det skjer, får jeg vel si. Føles det riktig, så er det jo det. Så gjelder det bare å finne noen som kan holde ut med meg, da!
Er det mange som sjekker deg opp på byen osv?
Haha, dette blir litt dumt å svare på egentlig.. Men det er vel egentlig det, ja. Tror det gjelder de aller fleste jenter som ikke har en gutt hengende over skuldrene, jeg.
Hva er viktig å tenke på når man skal sjekke deg opp?
Vær deg selv, vær ærlig og direkte – og vis hva du vil på en måte som ikke vil gjøre meg forvirret. Som noen sa: «han skal ta tak i deg uten forvarsel, kysse deg og kalle deg jenta si!». Høres flott ut for min del!
Lillebror på legevakta
Herlighet for en stressende dag dette har vært!
Begynte med at mamma skulle kjøre meg i stallen i ett-tiden på formiddagen, men vi merket fort at det var noe som ikke helt stemte med bilen. Parkerte på Rema, og fikk en kompis av meg til å komme å se på det. Joda, viften var løs, dekselet over viften var revet av, kulene hadde trillet ut og viften holdt på å slite på radiatoren. Deretter fikk mamma telefon fra lillebror (som skulle på sjøen i dag) at han hadde skadet fingeren. Kompisen min, J, kjørte mamma hjem igjen, deretter Hallvard til legevakten (hvor vi skrev en status på Facebook som fikk folk til å tro at jeg hadde forsøkt å ta livet mitt, huff!), på legevakten fikk Hallvard beskjed om at han måtte på røntgen så vi kjørte direkte til sykehuset, mens Hallvard var på sykehuset dro J og jeg til stallen (fem timer etter at jeg skulle ha vært der..), så hentet vi Hallvard, kjørte Mathilde hjem igjen – for så å hente bilen og slepe den hjem. Lenge siden jeg har vært så stresset altså!
Nå har Hallvard fått sykemelding så han drar ikke på sjøen likevel (er jeg en fryktelig søster som egentlig syns det var veldig greit at han skal være hjemme lenger?), også har han lagt seg. Etterpå skal dere nok få se fingeren hans, haha.. Men inntil videre slenger jeg inn et bilde av hvordan han så ut når han snakket med Verdensfineste på telefonen etter en fest:
Jeg lå på sofaen og snakket med Verdensfineste, også fant Hallvard ut at han skulle stjele mobilen for å ha noen alvorsord med ham.. Haha, herregud! Tror Verdensfineste har fin stemme eller noe, siden buksene falt av..
Nå skal jeg slappe av, også blir det fokus på bloggen! Tror jeg skal fint klare å kombinere livet med bloggen nå, hihi.
Hva har du gjort i dag? Ønske lillebror god bedring?
Men det går jo bra?
Jeg har det ikke så enkelt nei, selvfølgelig har jeg ikke det. Akkurat nå går det i en litt brattere nedoverbakke enn vanlig, men jeg klarer det da utmerket fint likevel. Da går det jo bra, da. Faller du og slår deg, går det jo bra selv om du har vondt?
Er det èn ting jeg ønsker at alle skal vite, er det at jeg klarer meg utmerket godt på egenhånd. Jeg trenger ikke å klage over problemer jeg kan ordne selv, jeg trenger ikke å fortelle nøyaktig hva jeg føler for et annet menneske og jeg trenger i hvert fall ikke å høre at jeg ikke kommer til å klare det. For det gjør jeg. Alltid.
Selvfølgelig kunne jeg ønske det dukket opp den ene personen som kunne se meg inn i øynene og si «nå forteller du hva som er galt», uten at jeg vil føle det truende. Jeg vil kunne stole på at han spør av ren interesse av å hjelpe, ikke slik at han skal sette i gang et massivt sammenbrudd hos alle som står meg nær, men bare for at han ønsker å høre på meg og berolige meg. Jeg vil at han skal si at det ordner seg til slutt, men at han i mellomtiden skal være her for meg. Jeg vil bli holdt rundt med følelsen av at det kommer til å gå bra. Selvfølgelig vil jeg jo det! Men inntil videre, gjør jeg ting på egenhånd. Det tar litt lenger tid, men det går. I mellomtiden skal jeg være glad, sprudlende og omtenksom – og langt ifra like egoistisk som jeg ville ha vært dersom jeg satte i gang å fortelle.
Tidligere i dag, ansiktsmaske, hårkur og full avslapping.
Uten bukser
Hei!
Har vært litt vanskelig å kombinere lange dager i stallen, ødelagt døgnrytme og blogg i det siste – men det går seg til. Jeg regner med dere har full forståelse for det, og at dere gleder dere sammen med meg til jeg blir i stand til å klare alt på en gang. I dag skulle jeg egentlig til PS’en, men det ble ikke noe av det likevel. Mathilde har Tassen i dag, så da får jeg bruke dagen på å slappe av i stedet. Tror jeg trenger det, for å være ærlig. Dagene er ikke så altfor enkle akkurat nå, men frem til jeg vet om jeg kan ordne det på egenhånd eller ikke velger jeg å holde det litt for meg selv.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive, ettersom det å skulle blottlegge (blogglette?) meg selv akkurat nå føles like umulig som å ikke gjøre det. I need you.. Bah, ikke alt skal være så enkelt her i verden – det er i alle fall sikkert! Skal planlegge bloggingen litt fremover nå, også får jeg se om ikke det hjelper litt. Det gjør jo alltid det, bloggen min er viktig for meg. Tenkte bare å dele usakelige bilder, det øverste av den beste hesten i hele verden, og det nederste av den beste broren i hele verden. Han var dritings, og skulle absolutt snakke med verdensfineste, som jeg da allerede hadde snakket med i mange timer.. Koselig! Det dere ikke ser, er at Hallvard hadde mistet buksene sine, og står altså i bare boxer her. Herlighet.
Hva skal du i dag, da?
Å flytte hjem igjen
Jeg bodde jo, som dere vet, hos min daværende kjæreste i Ålesund i to år før jeg gjorde det slutt og flyttet tilbake til mine foreldre på Vigra. Jeg flyttet tilbake i oktober 2011, og er fryktelig fornøyd med valget. Selvfølgelig har det sine «ups’n downs», som jeg nå har fått spørsmål om jeg ikke kan skrive litt om. Selvfølgelig kan jeg det, så here we go!
Negativt ved å flytte tilbake:
- Jeg har en seng stående i et rom fullt av alt mulig rart, som gjør at jeg ikke har plass til noe som helst. Jeg kan heller ikke ha besøk med mindre vi okkuperer rommet til Hallvard (han er jo min bestevenn, og det sier seg selv at mine venner også er hans – så det går for så vidt greit det, da)
- Jeg bor på sofaen i stuen for å slippe å bo blant rot (haha, jeg er vant med å ha det fullt og helt ryddig rundt meg..).
- De eneste stundene jeg har for meg selv er etter at alle har lagt seg (og mamma legger seg rundt fire om natten/morgenen, så det er ikke lange stunden med mindre jeg har fullstendig ødelagt døgnrytme).
- Jeg får ikke gjort noe på min måte, ettersom jeg må ta hensyn til tre andre.
Verdens beste pappa, og Akira. Kjent stilling!
Her sover jeg om natten! Jeg ser fryktelig syk ut her, men jeg var bare veldig redusert en dag..
Positivt ved å flytte tilbake:
- Jeg får bo sammen med verdens beste venn (lillebror), som selvfølgelig er kjempegøy.
- Når Hallvard flytter i februar, får jeg rommet hans (og dermed kan jeg hilse på privatliv, besøk når jeg vil og i det hele tatt et litt enklere boforhold).
- Jeg trenger aldri å lage til mat til meg selv, noe som gjør det enklere å spise.
- Jeg får selvfølgelig det jeg vil til middag.
- Jeg får tilbringe mye tid sammen med foreldrene mine, som jeg er så utrolig glad i.
- Jeg har alltid noen å snakke med, døgnet rundt, om jeg skulle trenge det.
- Jeg har fire hunder og tre katter her. Det sier seg selv at jeg lever i et himmelrike!
- Jeg har positive mennesker rundt meg som virkelig bare vil meg godt.
- Jeg har ordnet økonomi.
- Jeg bor på Vigra, tidenes herligste sted å gå tur!
- Jeg har alltid barnevakt til hundene mine, og jeg er dermed ikke avhengig av å måtte planlegge hva jeg skal etc.
- Jeg trenger ikke å handle selv, noe som også gjør det enklere å spise.
- Jeg har noen som passer på at jeg spiser.
- De i familien forstår at jeg alltid må ha helt fersk mat (brød, pålegg osv), og sørger for at det alltid er mye jeg kan velge mellom når det kommer til mat.
- Jeg har noen som passer på at jeg ikke blir for tynn uten å sette i gang mer hjelp.
- De passer på at jeg ikke trener.
- Jeg får klemmer og ordene «jeg er glad i deg» hver eneste dag, mange ganger om dagen.
- Jeg trenger ikke å rydde og vaske hele tiden, slik jeg gjorde før.
Det er nok mye mer positivt med å ha flyttet tilbake også, men det kan jeg faktisk ikke komme på akkurat nå. Som dere tydelig ser her, har jeg så absolutt gjort det rette for meg – og jeg elsker det. Jeg skal selvfølgelig flytte ut en gang, men jeg må innse at jeg absolutt ikke klarer meg selv, og at jeg ikke er i stand til å bo alene slik alt er nå. Og det er greit, det!
Jeg er eier av verdens beste hest
Hei!
Jeg er så sliten, jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å fullføre blogginnlegget en gang. Deilig å få bruke kroppen litt, og ikke minst fantastisk å ha min elskede hest tilbake. Kjenner at det kommer til å ta en stund til jeg blir vant med det altså, dette var visst hardt for den lille kroppen min! I alle fall, jeg dro til stallen i halv to-tiden og kom ikke hjem før klokken var rundt åtte. W var så snill at han hentet meg i stallen, så var vi hos han litt siden han måtte ordne til noe, og da brukte jeg tiden på å spille «Need for Speed: The Run». Love it! Jeg var faktisk ikke så verst heller.
I alle fall, jeg tenkte å skrive litt om treningsmetodene jeg har valgt å bruke på hesten min fremover. Tenker at det beste for ham nå er å innri ham i reserfart (starte på bakken, og nærme meg ryggen hans gradvis, og deretter gradvis innri ham med mine metoder og ikke rideskolens, siden det er stikk i strid med mine egne), så i dag fikk vi begynt. Han gikk fra å være superstresset, overenergisk og i det hele tatt en liten umulius, til å gå fritt ved siden av meg, komme på innkalling, rygge uten berøring og i det hele tatt oppføre seg eksemplarisk – med både Mathilde og meg. Oppdrag 1 gjennomført – få ham til å stole på og høre på oss. Jeg hadde nesten glemt hvor fantastisk det er å se et så stort (ok, liten i forhold til rasen – men likevel et stort og kraftig dyr!) dyr gi seg så fullstendig over til treneren! Det er det mest magiske i hele verden etter min mening. Jeg var så stolt at jeg måtte skryte over ham til alle jeg møtte, hihi.
Mamma elsker deg, vakringen min!
Metodene jeg bruker nå er svært milde. Minimalt med berøring/korrigering – dvs. at når jeg skal ha ham til å gå bakover så tar jeg ikke på ham (mange velger her å presse ham bakover fysisk, noe jeg tar avstand fra), bare løfter opp armen for å gi et signal som han etterhvert vil lære å kjenne igjen, mens jeg sier «baaaak» som han etterhvert også vil lære å assosiere med det å rygge, også venter jeg til han prøver seg frem selv – og når han da rygger får han ros. I denne fasen vil det være naturlig for hesten å finne ut hva som skal til for å gå godbit, ros og klapp – så dermed prøver han seg frem med å blant annet snuse på meg, gå helt inntil meg, snu seg til siden osv. Han tok det i alle fall kjemperaskt, og lærte seg fort at han skal rygge når jeg sier «baaak» og løfter armen. Herligste gutten min, han lærer så vanvittig raskt!
Her ser dere banen, og inni der igjen er det en rundpaddock som inneholder steder (dere ser hvor det er opptråkket) man kan gå trygt uten å skli. Se så fantastisk flott han står sammen med Mathilde, da! Det er så fryktelig synd at han ble født tvilling og altfor liten for rasen, ellers hadde han virkelig hentet inn en del premier! Han er tross alt sønn av Lunner Gråen, som jeg regner med absolutt alle fjording-kjente mennesker vet hvem er? Ja, jeg er stolt!
Mathilde som gir godgutten gulrot! Bedre belønning finnes ikke, det er i alle fall Tassen overbevist om.
Så søte de er! Her trener hun innkalling. Som du ser er tøylene slakke (han skal lære seg at han aldri mer skal få rykk og slit i munnen), og det skal de også være. Han skal komme på eget initiativ, vi tvinger ham ikke til noe.
Jeg har ikke bilder av hvordan utgangspunktet var, men se for dere et stresset kroppsspråk, et hode som stod rett til vers og en hest som for alt i verden hadde lyst til å slite seg unna. Også ser du dette, etter noen minutter med tillitstrening. Slakke tøyler, avslappet kroppsspråk og i det hele tatt en trygg og rolig hest. Det finnes ingenting mer magisk i hele verden, enn akkurat dette.
Så var det min tur til å trene litt! Her ser dere at han slapper helt av mens han får kos. Så får dere jo se dagens antrekk i samme slengen, til dere som klikker dere inn for å lese om noe annet enn hest.. Hihi.
Det finnes virkelig ingen vakrere hest enn ham, min lille skatt!
Det er viktig å vise at tilliten går begge veier, og at det ikke er bare han som skal stole på oss. Dette bildet viser klart og tydelig hvordan vårt forhold er – gjensidig kjærlighet.
Snilleste øynene! Det er sykt å tenke på at i går var det eneste disse nydelige øynene sa var redsel.. Jeg tror selv den minst hestekyndige i verden kan se at denne hesten har det godt nå, og at han slapper av!
Jeg tror dette bildet sier mer enn noen ord i verden kan beskrive. Jeg er den heldigste hesteeieren i hele universet!
En annen ting jeg trente på, var «bombesikker-trening». Det vil da si å gjøre hesten trygg på alle situasjoner, selv de mest usannsynlige. Tok bare første skritt i dag, som var å ta en kjegle som jeg kastet rundt på, slapp i bakken, strøk over ham osv. Dette har jo ingen nytte i og for seg, men det gjør ham vant med alle mulige situasjoner. Etterhvert skal han også gå forbi søppelsekker som blir viftet og bråket med, og også tråkke på og gå over disse. Jeg kunne ha snakket i en evighet om alt jeg kommer til å gjøre, men dere skal heller få følge det skritt for skritt, tenker jeg.
Her introduserer jeg kjeglen jeg snakket om, den som jeg strøk over ham, kastet ned i bakken osv. Det høres nok ekstremt merkelig ut, men jeg lover at det fungerer! Legg merke til at jeg holder tøylene slakt, vil han hoppe unna denne skumle saken, så er det ingenting som stopper ham. Alt skal skje i hestens tempo.
Hva gjør man ikke for dyrene? Her biter jeg av en gulrotbit som han skal få som godbit.. I rest my case, dette beviser nok at jeg elsker ham.
Her trener jeg på å la ham stå uten at jeg holder ham, noe som igjen er et tegn fra min side til ham om at jeg stoler på ham. Legg merke til at ørene og hele hesten generelt peker mot meg, og er oppmerksom på meg som trener.
Her ber jeg om at han skal følge etter meg, noe han gjør. Fremdeles – legg merke til at hesten er fokusert på meg. Jeg skal egentlig gå med ryggen til ham, men det får komme i neste skritt i stedet.
Haha, måtte jo le litt av tullingen min! Her bad jeg om at han skulle bli (bli er ikke en kommando, men noe han automatisk skal gjøre frem til ny kommando er gitt – noe han klarte fint), men så måtte han visst klø seg litt. Haha, søting!
Her ville han følge etter, ser du! Måtte jo bare klø ferdig først, hihi. Fremdeles – legg merke til at oppmerksomheten er rettet mot meg. Og husk; denne treningen foregikk med massevis av hester rett ved siden av der vi trente. Flink, ja?!
Kjærestepar! Haha, ser dere at han kysser tilbake? Hihi, mamma’s lille sjarmør, ja!
Mathilde syns det var en god idè å gi Tassen en gulrotbit fra munnen, haha! Greit at jeg kan gjøre det med hele gulrøtter, men sjansen er ærlig talt litt mindre for at hele ansiktet mitt blir bitt av når gulroten er stor.. Haha! Heldigvis er han flink og forsiktig.
Han har nydelig pels, herlig farge og silkemyk mule – men det vakreste med hele hesten min er de nydelige øynene. Godhet og kjærlighet i store mengder. Jeg elsker deg slik, lille gullet mitt.
Håper det er i orden at bloggen blir satt litt til side til jeg er vant med å kombinere både blogg og hest – jeg er tross alt vant med å bruke ti timer daglig foran datamaskinen, så når jeg først er så aktiv som jeg er i stallen, skal det mye til før jeg har ork til noe annet. Det er jo bare en tilvenningssak, snart kombinerer jeg flott begge deler! Dere skjønner nok at hesten min er det viktigste akkurat nå, han har ikke hatt det så godt lille vennen min..
Så håper jeg dere har hatt en like fin dag som meg, om det i det hele tatt er mulig for andre å ha en så god dag som det jeg har hatt. Jeg er så fornøyd, og så innmari stolt, både over meg selv, Tassen og Mathilde. Dette er virkelig livet.
Kjedsommelighet
Da må man jo finne på noe å gjøre!
Hestlig innlegg
Hei!
Kom akkurat hjem etter å ha vært i stallen i absolutt hele dag.. For et stress! Først fikk jeg smisket litt med storebror og lillebror (de skulle i banken, siden Hallvard skal kjøpe Roger’s leilighet) slik at vi først hentet Mathilde (min reddende engel), deretter hentet vi utstyret Tassen hadde på rideskolen og kjørte det til den nye stallen, deretter kjøpte vi ting jeg trenger til hesten – og etter det igjen hoppet vi av på rideskolen for å leie Tassen til det nye hjemmet (en halvtimes gåtur unna).
Min reddende engel som fant ett sted til Tassen.
Hesten, som når jeg hadde ham var verdens snilleste og tryggeste hest, fantes ikke trafikksikker i det hele tatt. I tillegg har han grusomme hover (ikke skjært på en stund), så det er nok vondt for ham å gå også. Etter bukkesprang, forsøk på å «løpe ut» (begynne å løpe uten at rytter/fører har kontroll) og i det hele tatt fantestreker, kom vi oss endelig frem (etter å ha gått over en hovedvei..). Jeg må si at jeg ikke hadde store håpet for å få ham tilbake til normalen igjen, men i og med at han bare står ute i èn time i døgnet på rideskolen, og den timen er det i en så liten luftegård at han ikke en gang kan trave, vil jeg absolutt si at han er unnskyldt. Han må jo få ut energien sin!
I boksen når han fikk roet seg ned, var han en engel som vanlig. Da fikk jeg tilbake den snille, gode hesten min! Lå oppå ham i evigheter og bare koste og fortalte hvor glad jeg er i ham. For jeg er det, og det skal jeg bevise med å ordne alt igjen. Jeg har trent og fikset verre tilfeller enn dette, så å få ham trygg og god igjen skal vi nok klare. Nå har vi boksplass i en måned i alle fall, så da skal han nok selges om det ikke dukker et mirakel opp.. Jeg har så lyst å ha ham selv, godeste lille gutten min! Han passet ikke til å være skolehest – det er i alle fall sikkert!
Nå skal Mathilde og jeg bruke masse tid og kjærlighet på å få ham tilbake til den han en gang var før han skal selges. Jeg selger ikke en slik hest, det er i alle fall sikkert! Men etter så mange timer med kos i boksen, har jeg virkelig troen på at han skal bli den han var før jeg satte ham på rideskolen. Når jeg får trene ham på min måte igjen, så skal alt ordne seg for oss. Dette skal gå bra!
Hesteinnlegg i dag, men det regner jeg med dere tåler! Jeg er i alle fall sjeleglad for å ha ham tilbake, og nå blir det mye kos og trening frem til han er klar til å selges.
Henter hesten min i dag!
God morgen!
I går bestemte jeg, Hallvard og Jonnis oss for å dra til byen for pizza og litt shopping, møtte Joppe på halvveien også dro vi ut. Jeg fikk mast meg til det, nemlig! Dere skal få se innkjøpet mitt litt senere i dag, er ikke alt jeg har orket å ta bilder av helt ennå. I dag skal jeg og Mathilde hente hesten min fra rideskolen han står på, og sette ham på stallen han skal stå på til jeg får solgt ham. Gleder meg mye til å se gullgutten min igjen, og jeg vil bare sende en enorm takk til Mathilde som har ordnet det for meg!
Hva skal du i dag?
Unner du andre suksess?
Om du ser et menneske som har kommet seg opp og frem her i livet, som har nådd sine mål og som lever livet som om det var en drøm – blir du glad på det mennesket’s vegner da? Om jeg sier at jeg får hundre kroner dersom du trykker på en link jeg har lagt ut – hadde du trykket på linken da? Om jeg vinner èn million kroner, blir du glad på mine vegner – eller blir du sint for at det ikke er deg? Om jeg linker til en hjemmeside du vet jeg får betalt for, og som du har interesse av, hadde du trykket deg inn via min link – eller hadde du gått inn på nettsiden uten å trykke på linken?
Jeg snakker om vårt kjære, lille jante-Norge. Er det virkelig slik at vi ikke kan unne andre enn oss selv, suksess? Og hvordan kan du forvente at andre blir glad på dine vegner, og du ikke kan bli glad for andres? Jeg er så glad for at jeg ikke kjenner meg igjen i dette. Om jeg finner en nettside interessant, klikker jeg meg inn og er samtidig glad for at bloggeren får betalt av det. Om jeg ser noen oppfylle drømmene sine, smiler jeg sammen med de. Selvfølgelig kunne jeg ønske det var jeg som fikk betalt, eller det var jeg som fikk mine drømmer oppfylt, men jeg er ikke mindre glad på andres vegner likevel. Det er jeg faktisk stolt over, for i vårt lille land er det dessverre ingen selvfølge.
Gammelt bilde av en syk Liz.
Unner du andre suksess, eller kan du med motvilje kjenne deg igjen i eksemplene mine over?
Dagens antrekk
Har jeg ikke blitt flink til å ta antrekksbilder til dere vel? Tihi, her får dere antrekket jeg hadde i byen sammen med Jonnis, Joppe og Hallvard:
Hva syns du om antrekket?
Svar på spørsmål
Var din BMI virkelig nettopp rundt 12? Du er jo ikke tynn en gang!
Den var 12,98 i desember måned, men jeg har nå gått opp i vekt – uten at jeg vet hvor mange kilo det er snakk om. Nok til at favorittbuksa sitter som støpt igjen, noe som vil si at jeg tipper at vekten min ligger på rundt 42, som da vil si at BMI’en er nesten 15. Fremdeles lavt, men ikke så ille i forhold til tidligere. Jeg skal veie meg igjen (og måle korrekt høyde) når jeg føler meg klar for det. Inntil da vil jeg i alle fall ikke høre at jeg «ikke er tynn en gang», for det vet til og med jeg at jeg er.
Hvorfor begynte du å røyke igjen?
Det ble vel egentlig bare slik. Jeg tok noen festrøyker på fest, og dagen etterpå følte jeg meg så langt nede at jeg «bare skulle ta en». Så var man avhengig og røyker minst femten-tjue om dagen igjen, da.
Hva er det dummeste du har gjort?
Fått en fyr til å forelske seg i meg, for så å knuse hjertet hans i fillebiter, kun fordi han skulle kjenne på hvordan det var for venninnen min når han gjorde det mot henne. Selvrespekt, hvor?
Du virker så utrolig omtenksom og snill, er du det?
Her blir det vel mer riktig å spørre mine nærmeste, så.. Linn? I need a comment on this one! Haha, neida, jeg er nok det ja. Jeg bryr meg mye mer om at andre skal ha det godt enn at jeg selv har det fint, så det vil jeg egentlig påstå, ja.
Troika og meg.
Noe du lurer på? Tror det blir enklest om jeg tar opp spørsmål nå og da, slik at alle får svar på det ettersom mange lurer på det samme. Svarer selvfølgelig privat også, men siden så mange lurer på det samme er det nok greiest å samle det i eget innlegg slik at alle får sjanse til å lese svarene.
Myter om anoreksi
Jeg fikk inn en kjempeflott mail fra en herlig leser, som kom med forslag til hva jeg kan blogge om. Dersom du har et forslag setter jeg enormt stor pris på det! Det er bare til å legge igjen en kommentar, eller sende en mail til Lizbethosnes@gmail.com. Det finnes ingen grenser for hva jeg kan skrive om, nemlig.
I alle fall, hun spurte om jeg ikke kunne skrive et innlegg med myter om anoreksi, og kom med noen flotte eksempler. Selvfølgelig kan jeg det:
Alle anorektikere skjuler kroppen sin/går i store klær:
Dette er ikke uvanlig ettersom det nærmest sier seg selv at vi mistrives med kroppen vår – og dermed ikke eier et ønske om å vise den frem. Jeg husker når jeg var i Hellas og la ut rimelig lettkledte bilder, hvilket spetakkel det ble! Jeg kan jo ikke ha anoreksi når jeg våger å vise kroppen min! Haha, der må jeg egentlig bare le. For det første ønsker man ikke å avsløre seg selv ved å plutselig bruke store klær (tror du ikke det blir oppdaget at du sliter da?) og for det andre er det ikke slik at alle er for hatefull mot sin egen kropp. Det handler om å tørre å vise seg. Selvfølgelig er det vanskelig, det var/er det for meg også, det! Men jeg vet at dersom jeg lar anoreksien styre på som den vil med meg, så vinner jeg aldri. Derfor utfordrer jeg den ved å for eksempel kle meg i tettsittende klær – og mestringsfølelsen etter en slik oppgave er helt enorm.
De som har anoreksi spiser aldri og ser ut som et skjelett. (Man kan jo ha anoreksi og være normalvektig):
Dette er vel noe av det som har blitt diskutert mest på min blogg for øyeblikket, altså at jeg er for tykk til å ha anoreksi. Igjen – her handler det om hvorvidt du lar anoreksien styre absolutt hele livet ditt, eller om du er sterk nok til å stå imot. Jeg er sistnevnte. Selv om det selvfølgelig ville ha vært enklest å høre på anoreksien (= ikke spise/spise minimalt, og dermed bli seende ut som et skjelett), er jeg sterk nok til å spise likevel. Da sier det seg selv at jeg ikke ser ut som et skjelett. Anoreksi er som sagt en psykisk lidelse, og jeg anbefaler alle å lese innlegget hvor jeg skrev om nettopp dette.
Anorektikere er kun ute etter oppmerksomhet, spesielt hvis de kler seg i tettsittende klær.
Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan noen kan tro at man er ute etter oppmerksomhet, når man helt klart og tydelig ønsker det motsatte. Jeg ville aldri ha ønsket oppmerksomhet rundt anoreksien når jeg var på mitt sykeste – tenk om jeg hadde blitt avslørt! Det var også derfor jeg valgte å kle meg normalt (selv om ja, det ble noen tårer foran speilet), nettopp for å ikke få oppmerksomhet. Jeg vil absolutt påstå at man skiller seg mer ut dersom man bruker klær som er ti nummer for store, og alltid skal skjule den man er.
«Alle» som er tynn har anoreksi. (Man kan jo ha høy forbrenning, eller bare være naturlig slank):
Det er svært mange naturlig tynne mennesker som sliter med å bli kalt nettopp det. Mamma var tynn som yngre, og hun fikk ofte høre at hun måtte spise osv. Jeg forstår godt at dette er svært frustrerende, og også at man virkelig ikke ønsker å ha et slik stempel på seg. Man trenger ikke å være psykisk syk bare fordi man har en slank kropp! Jeg syns man skal tenke seg om før man snakker på den måten til noen. Hadde du gått bort og sagt til en overvektig person: «Nei, herregud, du må seriøst slutte å spise! Du er altfor feit!». Ikke? Nei, da bør du holde deg for god til å kommentere noen som er for slank også. Det er minst like sårende det, spesielt ettersom det i mange tilfeller (ikke alle) er enklere å gå ned i vekt (altså for tykke mennesker å slanke seg) enn å gå opp i vekt (for slanke mennesker med normalt kosthold og kcalinntak, å gå opp i vekt).
Anoreksi handler kun om mat.
Haha, det er vel det siste det handler om – i bunn og grunn. For meg handler det om følelsen av kontroll, mestringsfølelsen jeg får av å ikke spise og det at jeg får bevist at det finnes noe i livet jeg kan styre helt selv. Jeg kan ikke styre alt som har hendt med meg i fortiden, eller plagene jeg har i ettertid av det, men jeg kan styre matinntaket mitt – og det klarer jeg utmerket godt også. At det er akkurat maten som blir utfallet av å ha anoreksi, er vel fordi det er det eneste jeg kan komme på som faktisk er «enkelt» å ta kontroll over. Du kan ikke kontrollere noe som helst her i livet, men med anoreksi er det fryktelig enkelt å ta full kontroll over inntaket av nettopp mat. I bunn og grunn handler anoreksi om absolutt alt annet.
Alle anorektikere er unge jenter.
Etter det jeg har lest meg opp til er det mest vanlig å utvikle anoreksi i ung alder (og da er jenter spesielt utsatt for dette), men det kan utvikles av begge kjønn og i alle aldere. Jenter i tenåringsalderen er mer utsatt enn andre, men det er absolutt ikke rent uvanlig at gutter får anoreksi, og heller ikke at det utvikles i senere alder. Jeg er veldig sikker på at dersom min lillebror hadde blitt tatt til legen på ungdomsskolen, hadde han fått samme diagnose som søsteren sin.
Anorektikere trener konstant.
Det hadde vært en drøm for oss det! Men ikke en realistisk en, ikke i det hele tatt. Det begynner som regel med å spise altfor lite mat, og trene altfor mye, men etterhvert må vi prioritere. Enten et sunt kosthold og trening ved siden av, eller å spise minimalt uten å ha en mulighet for å trene. Forsøk (nei, ikke gjør det) å ha en så ødelagt kropp etter årevis med sulting, og et matinntak på fryktelig lite. Det går ikke an å trene, rett og slett. Det blir umulig. Kroppen tåler det ikke, og ikke er du psykisk sterk nok til det heller. Det går bare ikke an å trene så mye som vi kunne ønske, med et slikt liv vi har. Det betyr ikke at vi ikke er så syk at vi føler at vi må trene, men fordi vi er så syk at trening blir en umulighet.
Har du noe mer du ønsker jeg skal skrive om -’ så for all del hyl ut!
Pakke i posten
Fikk jo en pakke i posten i går igjen, denne gangen en kjempefin (og rosa, selvfølgelig) almanakk fra Personlig almanakk, hvor du kan bestille din egen almanakk (du kan også bestille notatbok!). Den er oversiktlig, kjempesøtt og fryktelig praktisk. Den skal få bo i vesken min, slik at jeg alltid har den dersom jeg kommer på noe jeg bare må få gjort (kjenner du deg igjen med å si «nå må jeg huske å..» eller til noen andre «minn meg på å..», også blir det glemt?) og for at jeg enklere skal huske avtalene mine. Supersmart! Også ser det jo stilig ut, da..
Kunne du tenke deg en personlig almanakk?
Sponset.
Leserhistorie: Alene om å bli seksuelt misbrukt
Om du har en historie å fortelle meg, enten det handler om det psykiske, en opplevelse du har hatt, kjærlighet og forelskelse eller yrket ditt.. Hva som helst! Send inn til Lizbethosnes@gmail.com.
Minner om at leserhistoriene ikke er skrevet av meg selv, og er heller ikke hendelser fra mitt liv, men fra mine lesere som velger å skrive sin historie til meg. Leserhistorien:
Du vet den følelsen av å være alene, ingen å kunne snakke med, ingen som kan støtte deg eller hjelpe deg? Slik hadde jeg det i fem år. Det var ikke slik at jeg ikke hadde noen venner, eller familie, for det har jeg. Jeg har en god familie, veldig støttende og veldig gode å prate med.
Det startet smått da jeg var ni år gammel. En av mine nærmeste, valgte å drepe tilliten min til han, han valgte å gjøre meg utrygg i mitt eget hjem. Det han gjorde er noe man skal slippe å oppleve, uansett hvor gammel man er.
Jeg ville aldri være alene hjemme lengre etter dette, men siden han ga meg beskjed om å aldri fortelle det til noen, ble det til at jeg ikke sa noe. Ingen visste hva som skjedde når vi var alene, ingen kunne mistenke det heller, for jeg ga aldri uttrykk for at noe var galt.
Det skjedde gang på gang. Jeg var fremdeles redd og utrygg, jeg holdt fremdeles kjeft.
Jeg husker det så utrolig godt, jeg glemmer det aldri, selvom jeg prøver.
For å få teksten kortere, velger jeg å gå fram til da jeg var fjorten år. Det var da det skjedde siste gangen. Det var da det gikk et lys opp for meg, jeg var ikke alene, jeg kunne faktisk velge å åpne kjeften, få ting ut, få en stopper på alt.
En dag, da jeg var fjorten, lå jeg hjemme på sofaen, egentlig skulle jeg vært på skolen, men jeg var syk. Jeg hadde fått halsbetennelse og virus i halsen, slik at jeg ikke greide å spise. Jeg var svimmel, slapp, trøtt og sliten, bare av å være oppe. Jeg husker så godt at jeg hadde strevd med å få meg opp trappa fra kjelleren og opp til stua den dagen. Jeg måtte krype for å komme meg noen sted, fordi jeg ble så svimmel av å gå.
Det var da, da jeg var på mitt svakeste at han valgte å komme hjem. Han kom inn i stua, snakket med meg og sa at han snart ble hentet for han skulle til byen i et møte. Alt er svakt i minnet nå, det er som at det ikke vil fram, at det ikke vil ut i dagslys igjen. MEN, det var på denne dagen, han valgte å slå til igjen. Da jeg var på mitt svakeste. Han dro av meg nattbuksa, jeg sa NEI. Han fortsatte, jeg sa fremdeles NEI. Han hørte ikke på meg. Jeg ble skjelven, begynte å gråte. Jeg greide ikke å rope, på grunn av halsen. Jeg prøvde alt jeg kunne for å holde sammen beina, men han var sterkere enn meg, denne gangen også. Jeg snudde meg slik at jeg lå på magen. Tenkte det ville bli vanskeligere for ham, at han ville gi opp. Det gjorde han ikke.
Han kløyp meg, hardt, jeg ble blå av det. Han sa at jeg ikke måtte være vanskelig, at han visste at jeg ville dette. Han kunne se det på meg. JEG VILLE IKKE DETTE. Han klarte det, han kom til. Jeg lå bare der, som en død fisk. Jeg greide ikke å gjøre noe, jeg gråt, det var alt. Jeg sa også et par ganger at det kom en bil, han ble hentet. Det var selvfølgelig en løgn, for å få han til å stoppe. Det hjalp ikke det heller.
Han ble ferdig, jeg lå igjen, tårene rant, og jeg kjente kvalmen skylle innover, jeg ville bare spy. Fy så skitten jeg var.
Det tok nesten et halvt år fra den dagen og til jeg åpnet kjeften. Eller, blir vel feil å si at jeg åpnet kjeften, for jeg skrev det på et brev, ga det til stemoren min, og gikk på badet. Hun var så forbanna når hun hadde lest det, at hun nesten gråt. Skjønner henne godt, for jeg gråt jo selv. Det var en av våre egne som hadde gjort noe forferdelig.
Jeg vil ikke si at jeg har blitt voldtatt, men heller sexuelt missbrukt. Jeg selv, følte at jeg hadde holdt det inne for lenge, så jeg valgte å ikke anmelde forholdene, men heller ta det over privaten. Vi hadde møter, en hel helg var fyllt med møter. Etter det, ga det seg. Han fikk ikke være hjemme når jeg var alene hjemme. En annen måtte være til stede i huset vårt for at han skulle få komme inn døren.
Nå i ettertid er det få som vet sannheten. Mine biologiske foreldre vet det ikke. Innenfor familien er det tre stk som vet om dette, det er stemor, søster og bror. Så selvfølgelig han som gjorde dette da.
Det jeg vil si, er at om dette skjer noen andre, noe jeg vet at det gjør, så håper jeg de er sterk nok til å si ifra med en gang. Det er ikke godt å sitte alene med en slik hemmelighet. Det gjør ingen ting bedre. Det er ikke din feil, det er ikke du som har gjort noe galt. Jeg selv skulle ønsket at jeg gjorde noe med det, lenge før. Jeg gikk tross alt gjennom et helvete i fem år før jeg greide å gjøre noe med det. Det er noe jeg ikke ønsker min verste fiende en gang. Det har vært tøft, men jeg hadde ikke klart det uten å hadd noen å snakke med, noen som kunne støtte meg, hjelpe meg og faktisk prøve å forstå meg.
Takk for at dere leste dette!
Jeg liker kommentarer
God morgen!
Stod opp klokken tolv i dag, ikke så ille det når jeg sovnet i tretiden på natten. Klokken kvart på to fant mamma nemlig ut at hun skulle lage vafler, men så var det nye stekejernet vårt helt forferdelig – så da ble det ingenting av det likevel. I dag venter jeg egentlig bare på at pengene mine skal komme, slik at jeg får dratt til byen sammen med Caroline. I morgen blir det forhåpentligvis fest sammen med henne, dersom pengene mine skulle bestemme seg for å dukke opp i dag. Gleder meg!
Pappaen min og Akira i går, de var så søte! Fikk øve meg litt på å ta bilder også, med diverse ISO-innstillinger osv. Tror dette ble bra?
Senere i dag har jeg mange innlegg klart, så det skal bli fint! I går hadde jeg over to tusen lesere på bloggen, skikkelig stas altså. Dere er jo så gode alle sammen, men om dere blir litt flinkere til å kommentere – så hadde det virkelig vært noe. Bare vit at jeg setter pris på hver eneste èn av dere!
Hva skal du i dag, da?
Slik får du flere lesere # 1
Jeg tenkte jeg skulle komme oftere med bloggtips, som for eksempel hvordan man får flere lesere, hvordan man får faste lesere, hvordan man gjør bloggen bedre, hvordan du får sponsorer and so on. Hva tror dere om det? Her er mitt første tips til hvordan du får flere lesere til din blogg:
Spør om lenkebytter!
La oss si at du og en venninne går sammen om dette. Det finnes flere muligheter til et lenkebytte, et eksempel vil være å ha en lenkende tekst (altså når du trykker på teksten så kommer du inn på hennes blogg) på din blogg, hvor det står litt om bloggen hun driver – også gjør hun det samme for deg. Noe annet kan være dersom hun har skrevet et innlegg om noe du så vidt nevner på din blogg, så linker du til henne når du nevner det hun allerede har blogget om. Hun gjør det samme for deg. Dere kan også åpent og direkte skrive om hverandres blogger i innlegg, med lenker til disse. Det er mange muligheter, så dersom du kjenner noen som vil – som deg – øke lesertallet, er det ingenting i veien for å spørre!
Ønsker du å få flere bloggrelaterte tips? Har du et tips å dele med meg og mine lesere?
Svar på spørsmål, Liz og Hallvard, del 3
Til Hallvard:
Hva synes du om ditt eget utseende?
Helt forjævlig.
Kommentar fra Liz: Ey! Jeg får alltid høre at vi er lik i utseende, så shut the fuck up.
Hvordan ser du på deg selv som person?
Hmm.. Rar? Merkelig? Tåpelig? Vettafaen egentlig.
Kommentar fra Liz: Skjønner dere hva jeg mener med at han har dårlig selvtillit? Han er seriøst verdens beste menneske, han er en helt fantastisk person som virkelig gjør alt for at andre skal ha det godt. Jeg fatter ikke at han kan se på seg selv på den måten.
Hvorfor har du så utrolig nydelige øyne?
Det vet jeg ikke! Tusen takk, forresten :)
Hvor mange tatoveringer vil du ha?
Jeg skal i alle fall ha sleeve på venstrearmen, så kommer de andre etterhvert.
Hva ser du etter i ei jente?
At hun er snill, ikke altfor lat – og liker å lage mat! Det er veldig viktig.
Blondine eller brunette?
Det spiller ingen rolle.
Beskriv deg selv med ett ord?
Skitten! (På dialekt: sjetn!)
Beskriv Liz med ett ord?
Bestesøsterensomfinnes.
Hva synes du om foreldrene dine?
Verdens beste!
Hva gjør du hvis du blir sjekket opp av ei mindre pen jente på byen?
Gjør det beste ut av det!
Føler du at du MÅ passe på Liz?
Ja! Ser jo hvordan det går hvis ikke, da ender hun opp med å danse med kurdere.. Æsj. Jeg kan ikke snu ryggen til henne uten at hun blir sjekket opp, så ja, absolutt.
Hvor glad er du i Liz?
Ubeskrivelig!
Hva betyr Liz for deg?
Alt!
Hvor gammel var du første gang du hadde sex?
12 år. Det var vel det året jeg ble tretten, er født i desember..
Hva er favorittdrikken din, både med og uten alkohol?
Cola uten alkohol og «Paparazzi» med alkohol.
Til Liz:
HVOR MANGE TATOVERINGER VIL DU HA?
Jeg vil ha veldig mange flere enn det jeg har nå i alle fall, det er sikkert og visst! Hvor mange vet jeg ikke, men jeg vet at det blir en del flere samtidig som jeg aldri kommer til å dekke kroppen med det. Lår og mage kommer i alle fall til å være uten.
HVA SER DU ETTER I EN GUTT?
God humor, må kunne le av mine dumheter, må tåle at jeg er syk uten å legge seg for mye borti det (han må jo se meg for den jeg er også), han må kunne pleie utseendet sitt (muskler er sexy!), han må være ærlig, han må kunne si rett frem det han mener og han må selvfølgelig være trofast. Er det meg han vil ha, så er det meg han vil ha. Også skal han ikke være redd for å ødelegge meg med å gi en klem, liksom. Han må vite at jeg er tøffere enn som så.
HAR DU NOEN GRENSE FOR HVOR MANGE DYR DU VIL HA?
Jeg vil ikke ha flere enn jeg har kapasitet til, så for tiden kan jeg ikke ha flere dyr dessverre.. Men at det blir flere i fremtiden er absolutt ikke umulig.
BESKRIV DEG SELV MED ETT ORD?
Misforstått.
BESKRIV HALLVARD MED ETT ORD?
Best.
HVA SYNES DU OM FORELDRENE DINE?
Jeg har uten tvil vært heldig med foreldrene mine, de har gitt meg en flott barndom og god oppdragelse.
HVA GJØR DU HVIS DU BLIR SJEKKET OPP AV EN MINDRE PEN gutt/mann PÅ BYEN?
Om du er selvsikker nok til å komme bort for å legge an på meg, er du automatisk kjekk. Ikke nødvendigvis fordi du må være kjekk for å legge an på meg, men med en slik selvtillit blir hvem som helst pen! Når jeg blir sjekket opp generelt snakker jeg jo helt vanlig, danser eller hva nå enn som passer seg.
HVOR GLAD ER DU I HALLVARD?
Nok til at jeg uten tvil lett hadde dødd den verst tenkelige døden for ham. Jeg hadde gjort alt for ham, jeg!
HVA BETYR HALLVARD FOR DEG?
Alt! Lillebror <3
HVOR GAMMEL VAR DU FØRSTE GANG DU HADDE SEX?
Femten år, og hadde et seriøst forhold som varte i nesten tre år.
HVA ER FAVORITTDRIKKEN DIN, BÅDE MED OG UTEN ALKOHOL?
Uten alkohol er det Pepsi Max, med alkohol er det «Perfect sex», som jeg ikke husker hvordan man lager.
Hva har du lyst til å jobbe med, når du blir sterk nok til å jobbe?
Jeg vil bli ernæringsfysiolog.
Er det en spesiell plass du vil dra i verden?
Jeg vil reise over alt, egentlig!
En drømmedate for deg er?
Ritzkjeks med ost? Hihihi.. Det kan variere veldig egentlig, men noe middag på restaurant osv ville jeg nok ikke ha gjort før jeg kjente gutten skikkelig – logisk nok med tanke på anoreksien. Så lenge jeg har det fint sammen med ham kan jeg kose meg like mye på tur som på kino, på shopping eller i det hele tatt. Jeg liker så mye rart, så her er det bare fantasien som setter grenser!
Hva tenker du om leserne dine?
Jeg syns de er verdens vakreste mennesker, helt ærlig. Jeg er så glad i dere! Til og med de som alltid skal kommentere nedlatende og unødvendig, er jeg glad i. You make my day – every day!
Ja, jeg lar meg intervjues
Det er flere som har spurt om de kan få lov til å intervjue meg (både med tanke på voldtekt, anoreksi, hundetrening, blogging og i det hele tatt), og det sier jeg selvfølgelig ja til. Jeg har hatt flere intervjuer både igjennom skriftlig og muntlig via telefon og «i det virkelige liv», og noe av det aller beste er når det blir rettet mot bloggen og det arbeidet jeg gjør med den. Jeg elsker virkelig å blogge, så å få mer oppmerksomhet rundt den er aldri å forakte. Så ja, jeg stiller mer enn gjerne opp som intervjuobjekt til både andre blogger, aviser og skoleprosjekter - som er noe av det jeg allerede har vært med på.
For kontakt, send en mail til Lizbethosnes@gmail.com. Jeg blir glad for at jeg kan brukes til noe, og at min stemme teller. Jeg har mye på hjertet, mye å dele og ikke minst er jeg glad for at problemer som for eksempel anoreksi og voldtekt blir satt ut i lyset. Det skal aldri ties ihjel om psykiske problemer, man ser jo hvor det fører..
