Leserhistorie: Alene om å bli seksuelt misbrukt

Om du har en historie å fortelle meg, enten det handler om det psykiske, en opplevelse du har hatt, kjærlighet og forelskelse eller yrket ditt.. Hva som helst! Send inn til Lizbethosnes@gmail.com.

Minner om at leserhistoriene ikke er skrevet av meg selv, og er heller ikke hendelser fra mitt liv, men fra mine lesere som velger å skrive sin historie til meg. Leserhistorien:

Du vet den følelsen av å være alene, ingen å kunne snakke med, ingen som kan støtte deg eller hjelpe deg? Slik hadde jeg det i fem år. Det var ikke slik at jeg ikke hadde noen venner, eller familie, for det har jeg. Jeg har en god familie, veldig støttende og veldig gode å prate med.

Det startet smått da jeg var ni år gammel. En av mine nærmeste, valgte å drepe tilliten min til han, han valgte å gjøre meg utrygg i mitt eget hjem. Det han gjorde er noe man skal slippe å oppleve, uansett hvor gammel man er.
Jeg ville aldri være alene hjemme lengre etter dette, men siden han ga meg beskjed om å aldri fortelle det til noen, ble det til at jeg ikke sa noe. Ingen visste hva som skjedde når vi var alene, ingen kunne mistenke det heller, for jeg ga aldri uttrykk for at noe var galt.

Det skjedde gang på gang. Jeg var fremdeles redd og utrygg, jeg holdt fremdeles kjeft.

Jeg husker det så utrolig godt, jeg glemmer det aldri, selvom jeg prøver.

For å få teksten kortere, velger jeg å gå fram til da jeg var fjorten år. Det var da det skjedde siste gangen. Det var da det gikk et lys opp for meg, jeg var ikke alene, jeg kunne faktisk velge å åpne kjeften, få ting ut, få en stopper på alt.

En dag, da jeg var fjorten, lå jeg hjemme på sofaen, egentlig skulle jeg vært på skolen, men jeg var syk. Jeg hadde fått halsbetennelse og virus i halsen, slik at jeg ikke greide å spise. Jeg var svimmel, slapp, trøtt og sliten, bare av å være oppe. Jeg husker så godt at jeg hadde strevd med å få meg opp trappa fra kjelleren og opp til stua den dagen. Jeg måtte krype for å komme meg noen sted, fordi jeg ble så svimmel av å gå.

Det var da, da jeg var på mitt svakeste at han valgte å komme hjem. Han kom inn i stua, snakket med meg og sa at han snart ble hentet for han skulle til byen i et møte. Alt er svakt i minnet nå, det er som at det ikke vil fram, at det ikke vil ut i dagslys igjen. MEN, det var på denne dagen, han valgte å slå til igjen. Da jeg var på mitt svakeste. Han dro av meg nattbuksa, jeg sa NEI. Han fortsatte, jeg sa fremdeles NEI. Han hørte ikke på meg. Jeg ble skjelven, begynte å gråte. Jeg greide ikke å rope, på grunn av halsen. Jeg prøvde alt jeg kunne for å holde sammen beina, men han var sterkere enn meg, denne gangen også. Jeg snudde meg slik at jeg lå på magen. Tenkte det ville bli vanskeligere for ham, at han ville gi opp. Det gjorde han ikke.

Han kløyp meg, hardt, jeg ble blå av det. Han sa at jeg ikke måtte være vanskelig, at han visste at jeg ville dette. Han kunne se det på meg. JEG VILLE IKKE DETTE. Han klarte det, han kom til. Jeg lå bare der, som en død fisk. Jeg greide ikke å gjøre noe, jeg gråt, det var alt. Jeg sa også et par ganger at det kom en bil, han ble hentet. Det var selvfølgelig en løgn, for å få han til å stoppe. Det hjalp ikke det heller.

Han ble ferdig, jeg lå igjen, tårene rant, og jeg kjente kvalmen skylle innover, jeg ville bare spy. Fy så skitten jeg var.

Det tok nesten et halvt år fra den dagen og til jeg åpnet kjeften. Eller, blir vel feil å si at jeg åpnet kjeften, for jeg skrev det på et brev, ga det til stemoren min, og gikk på badet. Hun var så forbanna når hun hadde lest det, at hun nesten gråt. Skjønner henne godt, for jeg gråt jo selv. Det var en av våre egne som hadde gjort noe forferdelig.

Jeg vil ikke si at jeg har blitt voldtatt, men heller sexuelt missbrukt. Jeg selv, følte at jeg hadde holdt det inne for lenge, så jeg valgte å ikke anmelde forholdene, men heller ta det over privaten. Vi hadde møter, en hel helg var fyllt med møter. Etter det, ga det seg. Han fikk ikke være hjemme når jeg var alene hjemme. En annen måtte være til stede i huset vårt for at han skulle få komme inn døren.

Nå i ettertid er det få som vet sannheten. Mine biologiske foreldre vet det ikke. Innenfor familien er det tre stk som vet om dette, det er stemor, søster og bror. Så selvfølgelig han som gjorde dette da.

Det jeg vil si, er at om dette skjer noen andre, noe jeg vet at det gjør, så håper jeg de er sterk nok til å si ifra med en gang. Det er ikke godt å sitte alene med en slik hemmelighet. Det gjør ingen ting bedre. Det er ikke din feil, det er ikke du som har gjort noe galt. Jeg selv skulle ønsket at jeg gjorde noe med det, lenge før. Jeg gikk tross alt gjennom et helvete i fem år før jeg greide å gjøre noe med det. Det er noe jeg ikke ønsker min verste fiende en gang. Det har vært tøft, men jeg hadde ikke klart det uten å hadd noen å snakke med, noen som kunne støtte meg, hjelpe meg og faktisk prøve å forstå meg.

Takk for at dere leste dette!