Myter om anoreksi

Jeg fikk inn en kjempeflott mail fra en herlig leser, som kom med forslag til hva jeg kan blogge om. Dersom du har et forslag setter jeg enormt stor pris på det! Det er bare til å legge igjen en kommentar, eller sende en mail til Lizbethosnes@gmail.com. Det finnes ingen grenser for hva jeg kan skrive om, nemlig.

I alle fall, hun spurte om jeg ikke kunne skrive et innlegg med myter om anoreksi, og kom med noen flotte eksempler. Selvfølgelig kan jeg det:

Alle anorektikere skjuler kroppen sin/går i store klær:
Dette er ikke uvanlig ettersom det nærmest sier seg selv at vi mistrives med kroppen vår – og dermed ikke eier et ønske om å vise den frem. Jeg husker når jeg var i Hellas og la ut rimelig lettkledte bilder, hvilket spetakkel det ble! Jeg kan jo ikke ha anoreksi når jeg våger å vise kroppen min! Haha, der må jeg egentlig bare le. For det første ønsker man ikke å avsløre seg selv ved å plutselig bruke store klær (tror du ikke det blir oppdaget at du sliter da?) og for det andre er det ikke slik at alle er for hatefull mot sin egen kropp. Det handler om å tørre å vise seg. Selvfølgelig er det vanskelig, det var/er det for meg også, det! Men jeg vet at dersom jeg lar anoreksien styre på som den vil med meg, så vinner jeg aldri. Derfor utfordrer jeg den ved å for eksempel kle meg i tettsittende klær – og mestringsfølelsen etter en slik oppgave er helt enorm.

De som har anoreksi spiser aldri og ser ut som et skjelett. (Man kan jo ha anoreksi og være normalvektig):
Dette er vel noe av det som har blitt diskutert mest på min blogg for øyeblikket, altså at jeg er for tykk til å ha anoreksi. Igjen – her handler det om hvorvidt du lar anoreksien styre absolutt hele livet ditt, eller om du er sterk nok til å stå imot. Jeg er sistnevnte. Selv om det selvfølgelig ville ha vært enklest å høre på anoreksien (= ikke spise/spise minimalt, og dermed bli seende ut som et skjelett), er jeg sterk nok til å spise likevel. Da sier det seg selv at jeg ikke ser ut som et skjelett. Anoreksi er som sagt en psykisk lidelse, og jeg anbefaler alle å lese innlegget hvor jeg skrev om nettopp dette.

Anorektikere er kun ute etter oppmerksomhet, spesielt hvis de kler seg i tettsittende klær.
Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan noen kan tro at man er ute etter oppmerksomhet, når man helt klart og tydelig ønsker det motsatte. Jeg ville aldri ha ønsket oppmerksomhet rundt anoreksien når jeg var på mitt sykeste – tenk om jeg hadde blitt avslørt! Det var også derfor jeg valgte å kle meg normalt (selv om ja, det ble noen tårer foran speilet), nettopp for å ikke få oppmerksomhet. Jeg vil absolutt påstå at man skiller seg mer ut dersom man bruker klær som er ti nummer for store, og alltid skal skjule den man er.

“Alle” som er tynn har anoreksi. (Man kan jo ha høy forbrenning, eller bare være naturlig slank):
Det er svært mange naturlig tynne mennesker som sliter med å bli kalt nettopp det. Mamma var tynn som yngre, og hun fikk ofte høre at hun måtte spise osv. Jeg forstår godt at dette er svært frustrerende, og også at man virkelig ikke ønsker å ha et slik stempel på seg. Man trenger ikke å være psykisk syk bare fordi man har en slank kropp! Jeg syns man skal tenke seg om før man snakker på den måten til noen. Hadde du gått bort og sagt til en overvektig person: “Nei, herregud, du må seriøst slutte å spise! Du er altfor feit!”. Ikke? Nei, da bør du holde deg for god til å kommentere noen som er for slank også. Det er minst like sårende det, spesielt ettersom det i mange tilfeller (ikke alle) er enklere å gå ned i vekt (altså for tykke mennesker å slanke seg) enn å gå opp i vekt (for slanke mennesker med normalt kosthold og kcalinntak, å gå opp i vekt).

Anoreksi handler kun om mat.
Haha, det er vel det siste det handler om – i bunn og grunn. For meg handler det om følelsen av kontroll, mestringsfølelsen jeg får av å ikke spise og det at jeg får bevist at det finnes noe i livet jeg kan styre helt selv. Jeg kan ikke styre alt som har hendt med meg i fortiden, eller plagene jeg har i ettertid av det, men jeg kan styre matinntaket mitt – og det klarer jeg utmerket godt også. At det er akkurat maten som blir utfallet av å ha anoreksi, er vel fordi det er det eneste jeg kan komme på som faktisk er “enkelt” å ta kontroll over. Du kan ikke kontrollere noe som helst her i livet, men med anoreksi er det fryktelig enkelt å ta full kontroll over inntaket av nettopp mat. I bunn og grunn handler anoreksi om absolutt alt annet.

Alle anorektikere er unge jenter.
Etter det jeg har lest meg opp til er det mest vanlig å utvikle anoreksi i ung alder (og da er jenter spesielt utsatt for dette), men det kan utvikles av begge kjønn og i alle aldere. Jenter i tenåringsalderen er mer utsatt enn andre, men det er absolutt ikke rent uvanlig at gutter får anoreksi, og heller ikke at det utvikles i senere alder. Jeg er veldig sikker på at dersom min lillebror hadde blitt tatt til legen på ungdomsskolen, hadde han fått samme diagnose som søsteren sin.

Anorektikere trener konstant.
Det hadde vært en drøm for oss det! Men ikke en realistisk en, ikke i det hele tatt. Det begynner som regel med å spise altfor lite mat, og trene altfor mye, men etterhvert må vi prioritere. Enten et sunt kosthold og trening ved siden av, eller å spise minimalt uten å ha en mulighet for å trene. Forsøk (nei, ikke gjør det) å ha en så ødelagt kropp etter årevis med sulting, og et matinntak på fryktelig lite. Det går ikke an å trene, rett og slett. Det blir umulig. Kroppen tåler det ikke, og ikke er du psykisk sterk nok til det heller. Det går bare ikke an å trene så mye som vi kunne ønske, med et slikt liv vi har. Det betyr ikke at vi ikke er så syk at vi føler at vi må trene, men fordi vi er så syk at trening blir en umulighet.

Har du noe mer du ønsker jeg skal skrive om -’ så for all del hyl ut!