Det er ikke sjelden jeg får kommentarer om at jeg utleverer meg for mye her på bloggen. Jeg kan forstå poenget deres; jeg skriver tross alt svært intimt om sykdommen jeg lider av, og ikke minst skriver jeg om mye annet også. Å skrive en blogg er en risiko, man må tenke – bruke hodet. Jeg tenker alltid over hva jeg skriver, hvor mye jeg utleverer meg selv og om jeg vil stå til ansvar for det jeg skriver om ti år. Og det, det kan jeg virkelig. Om ti år er jeg frisk, har barn, er gift og eier et hvitt hus med stakittgjerde rundt, nemlig. Og når barnehagetantene til barnet mitt ser at jeg har hatt anoreksi? Vel, så betyr det ikke annet enn at jeg er utrolig sterk, og at det i alle fall ikke ligger noe på uutholdenheten, tålmodigheten eller styrken min! Det kan rett og slett ikke vendes om til noe negativt.

Jeg er en ærlig person, og alt jeg skriver på bloggen er ting jeg uten tvil kunne ha fortalt hvem som helst om de spurte. For ja, det er jo akkurat det jeg gjør. Jeg aner ikke hvem som leser bloggen min, eller hvilke intensjoner dere har med å lese bloggen min. Selvfølgelig, med det sagt, er det viktig å tenke over hva man skriver og hvordan man oppfattes videre. Og ja, jeg har grenser for hva jeg legger ut jeg også – mulig mer enn de fleste andre. Visste dere for eksempel at jeg ikke skriver mitt ekte navn noen steder på nettet? Jeg har aldri skrevet mitt ekte navn på bloggen, på Facebook, på mail.. Ingenting.

Det er selvfølgelig koselig at dere ønsker å ha en bedre dialog med meg enn det vi har mulighet til her på bloggen, og tro meg; jeg syns det er kjempekoselig å bli kjent med bloggleserne mine! Dere er jo vennene mine, på sett og vis. Men likevel, privatliv er noe vi alle trenger – også jeg, selv om det ikke akkurat virker slik.

Holder du mye igjen på bloggen din?