Q:
Hvordan opplever du et angstanfall?

A:
Jeg skjelver, hyperventilerer, prøver å fokusere på å puste, er mer redd enn jeg noen gang har vært i hvilken som helst annen situasjon, ønsker å dø (heldigvis har man ikke krefter til det under et angstanfall, og etterpå er man så stolt over at man klarte å overvinne det at du slett ikke ønsker å dø), alt dreier seg om meg, jeg blir verdens mest egoistiske person, jeg kjefter, jeg sier mer banneord enn jeg selv visste jeg kunne, jeg ber om at noen vær så snill skal drepe meg og jeg har det rett og slett helt forferdelig.

Heldigvis er det fryktelig sjelden jeg få angstanfall, det ender som regel med at jeg kjenner at angsten er på vei – før jeg fokuserer på noe annet og forteller meg selv at jeg er trygg, og at ingenting kommer til å skje. Da gjør det som regel ikke det heller. Angstanfall er uten tvil det verste jeg noen gang har opplevd, og jeg grøsser med tanken på at det ikke er mange årene siden jeg hadde det hvert eneste minutt av min våkne tilstand.. Jeg fatter ikke at jeg overlevde, men jeg sitter igjen med en helt enorm styrke – og ikke minst en stolthet uten like. Når du sliter med angst føles det ut som om du aldri noen gang vil bli kvitt det, eller at det aldri noen gang vil bli bedre. Det blir det alltid, det er jeg et levende bevis på!

Pappa sa til meg «her og nå kan jeg fortelle deg at dette anfallet ikke vil bli det siste, men jeg kan love at det vil ta slutt. Jeg kan også love at det en gang blir verre, at det kommer til et punkt hvor du ikke kjenner angsten daglig, ukentlig eller månedlig. Jeg lover deg at alt blir bedre, men jeg vet også at du ikke tror på det nå som jeg sier det. Bare vent å se». Pappaen min har alltid rett, jeg stolte på ham, og angsten gikk bort. Uten ham, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Min absolutt viktigste støttespiller når det kommer til å takle angsten.