Emetofobi og alkohol
Tenkte først å linke til et innlegg som forklarer hva emetofobi egentlig er. Anbefales at du leser dette først.
Emetofobi og alkohol:
Å skulle drikke alkohol (som kjent har alkohol brekningsmiddel i seg, og det er ikke unormalt å bli dårlig av større inntak alkohol) når man har emetofobi, er utrolig skummelt. Fra jeg var svært ung (la oss ikke skrive alder her) kunne jeg drikke store mengder uten å kaste opp, fordi jeg rett og slett var dum og uvitende.
Når jeg etterhvert skjønte at man faktisk kunne bli dårlig av å drikke så mye som det jeg kunne finne på å gjøre, stoppet det helt opp. Jeg klarte ikke å drikke opp ett eneste glass en gang! Nå som jeg ble singel i oktober ble det derimot naturlig for vennene mine å «dra meg med» ut for å drikke og ha det morsomt, og sakte men sikkert begynte jeg å tørre å drikke mer. Jeg blir aldri «dritings» nå heller, men småfull kan jeg godt bli. Jeg vil ikke skrive hvor mye jeg syns er «trygt» å drikke da jeg ikke vil oppfordre til noe som helst, men det er i alle fall ikke så lite at det blir lagt merke til. Tidligere ble jeg «mobbet» av absolutt alle, fordi jeg ikke klarte å drikke mer enn to desiliter per kveld, haha.
Jeg har i alle fall lært meg selv å kjenne. Jeg drikker sakte, drikker ting jeg er sikker på at jeg tåler, spiser godt før og under (spiser potetgull mens jeg drikker alkohol) og er relativt forsiktig med å blande forskjellige typer alkohol (selv om det ikke er sjelden jeg starter med øl og vin som etterhvert som formen stiger, blir byttet ut med en sup ren sprit her, og en sup der..).
For å unngå å bli dårlig slutter jeg å drikke rund to timer før jeg drar hjem, og når jeg er hjemme drikker jeg først et glass med mye Nyco i, deretter flere glass rent vann. Drikker det sakte. Etter det snakker jeg med mamma (hun er som regel våken når jeg kommer hjem), helt til jeg merker at vi kan ha en normal samtale uten at jeg mister poenget i det jeg sier. Hun sier som regel ifra når jeg er fin nok til å kunne legge meg, og godt er det. Legger meg aldri, noen gang, mens jeg fremdeles er «i slaget», det tør jeg ikke.
Neste morgen har jeg som regel en del angst. Ettersom jeg spiser lite (og mesteparten av vannet du får i deg i løpet av en dag kommer av maten du spiser), blir jeg utrolig fort dehydrert av alkohol – og dermed kommer den kjente, og forhatte, fyllesyken. Dette ordner jeg med å slappe helt av, drikke en del vann (sakte!) og spise trygg mat. Noe av maten jeg spiser er tørre kjeks, potetgull, tørre knekkebrød, flatbrød og lignende, mat som absorberer magesyren. Jeg drikker også Nyco.
Drikker du alkohol? Noe du lurer på med tanke på emetofobien eller lignende?
Jeg er så takknemlig
For noen år tilbake gikk livet mitt ut på å sove mesteparten av døgnet, ikke finne glede i noe som helst, ha angstanfall varende fra jeg stod opp til jeg sovnet av enten utmattelse eller vival (skrevet ut av lege!) og en bunnløs depresjon. Ute av stand til å stå opp, ingen muligheter til å komme meg ut for å finne på noe, ønsket ikke å ha mennesker i nærheten av meg (bortsett fra moren min, som måtte være våken når jeg var våken, og fikk sove litt nå og da mens jeg sov) og i det hele tatt et så utrolig vanskelig liv jeg ikke lenger kan forestille meg.
Hver eneste dag gikk med til å skjelve, hyperventilere, gråte, hyle og klore meg selv for å «holde meg på plass». Jeg kan ikke fatte at jeg i det hele tatt har klart meg igjennom det, men det har jeg. Og nå? Livet mitt kunne ikke ha vært bedre.
Det livet jeg en gang hadde er borte for godt, det er jeg sikker på. Selvfølgelig kan jeg få det vanskelig nå også, men det er i så utrolig små mengder at man ikke en gang merker det på meg. Får jeg angst, er jeg ute av det i løpet av fem minutter – og tenker ikke på det etterpå. Er jeg nedstemt kommer det ikke lenger av at jeg ikke har krefter til å dø, men av noe så enkelt som at jeg er singel og lei av det, eller at ingenting går min vei den dagen. Helt vanlige, dårlige dager som alle andre har med andre ord – og jeg elsker det.
Jeg kan endelig, etter år med «hvorfor meg?», «jeg vil ikke mer!» og andre negative tanker, si at jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har opplevd i livet. Jeg er takknemlig for at jeg vet å sette pris på det fantastiske livet jeg lever nå, og for at jeg aldri noen gang kommer til å ta noe som helst for gitt.
Når jeg hadde det som verst, husker jeg ordene pappa sa til meg hver eneste dag. «Jeg vet at du ikke tror på meg, og jeg vet at du syns det høres helt absurd ut, men det kommer til å ordne seg. En dag kommer du til å smile og le igjen, og en dag kommer du til å være kvitt angsten. Du kommer til å se tilbake på denne opplevelsen og tenke at du har vært sterk som har kommet deg igjennom det, og du kommer til å nyte det livet som ligger foran deg. Det kommer til å ordne seg, selv om du ikke tror på meg akkurat nå».
Når han sa det, ble jeg direkte sint. Hvordan kunne han påstå noe slik? Hvorfor kunne han ikke forstå at det beste for meg var å slippe å lide? Hvorfor kunne han ikke vise at han var glad i meg ved å skyte meg slik at jeg endelig kunne få fred?! Jeg kunne ikke fatte at han i det hele tatt trodde at det bare var å bruke tid på å kjenne på følelsene, og bearbeide opplevelsene som har ført til angsten. Han løy til meg, min egen pappa – som aldri har brutt et eneste løfte – gjorde det der og da. Følte jeg. Han gjorde selvfølgelig ikke det, den kloke og alltid ærlige pappaen min hadde helt rett – selv om jeg aldri i mitt liv kunne ha trodd på ham der og da. Det er akkurat de ordene jeg vil si til dere som sliter her og nå også; jeg vet at du ikke tror meg, men så lenge du aldri gir opp kommer det til å ordne seg. Jeg vet at det virker umulig, men det er det ikke. Jeg lover.
Å takle angstanfall
Jeg fikk et spørsmål om hvordan jeg takler angstanfall, og ettersom jeg har hatt angst siden førsteklasse på barneskolen, kan jeg nok skrive mye om akkurat det. Først vil jeg si at jeg ikke sliter med annet enn emetofobien med tanke på angst akkurat nå, men jeg har hatt dødsangst, helseangst, angst for det intime, sosial angst og angst for menn tidligere – så erfaringen er så absolutt til stede. Emetofobien merker jeg heldigvis ikke så mye av for tiden, men det skal jeg komme nærmere på når jeg skriver om hvordan man kan unngå det. Om dere har noen spørsmål, så er det bare til å stille!
Å takle angstanfall når du er midt i det:
● Fokusere på noe annet er det eneste som virkelig hjelper for meg, og her har jeg heldigvis flere alternativer. Dersom angstanfallet ikke er så kraftig kan jeg fokusere på å se tv, men normalt sett trenger jeg å enten skrive eller snakke med noen. Alternativer er å spille på mobilen, legge kabal, lese bok, rydde, vaske, planlegge ting (skrive lister, skrive ned alt positivt med deg selv etc, noe som holder deg opptatt og krever at du tenker på og konsentrerer deg om noe annet)
● Lære noe nytt! Det er vel det rareste jeg har vært borti, men det fungerer så bra. Dersom noen prøver å forklare meg hvordan man skifter oljefilter på bilen, reparerer et benbrudd eller opererer et hjerte krever dette at jeg følger med (og gjerne gjentar det slik at jeg beviser at jeg har lært), og ikke minst er det jo kunnskap som sitter i meg ettersom jeg virkelig konsentrerer meg for å høre etter og ta det innover meg.
● Å glemme av hele greia. Det er ikke mange som klarer å få meg til å glemme angsten, da må du være et interessant menneske. Men likevel, det fungerer! Å snakke om noe helt annet, få meg til å le eller annet hjelper utrolig mye på.
● Av medikamenter har jeg funnet ut at en halv vival slår meg fullstendig ut, så da får jeg i alle fall sove. Cipralex er antidepressiva og angstnedsettende som fungerte godt, men jeg ble suicidal av det. Jeg bruker ikke medikamenter per i dag.
● Les om angst! Da ser du at det du er redd for dreier seg om irrasjonell angst (det er jo nettopp det som gjør at angst er angst, at det er irrasjonelt og ulogisk), og ikke noe virkelig.
Å unngå angstanfall:
● Medikamenter kan fungere, men dette er ikke noe jeg ønsker å gå god for, nettopp fordi det ikke gav meg ønsket effekt. Husk at medisiner alltid skal tas i samarbeid med lege!
● Her er godt og sunt liv absolutt viktig! God søvn (mengder og kvalitet er like viktig her!), gode spiserutiner, god døgnrytme, en jobb/skolegang du trives med, muligheten til å slappe av når du selv ønsker, være sosial etc. Et godt liv utenom angsten er så absolutt avgjørende!
● Angsten angriper ofte når du fra før av er langt nede, så dersom du plages med noe er det viktig å få orden på det for å unngå at angsten kommer og gjør det hele verre.
● Finn ut roten til problemet. Dersom du har emetofobi, er det sjelden det kommer av at du har opplevd noe negativt med oppkast eller sykdom. Ofte bunner det i livssituasjon (enten per dags dato eller tidligere i livet) eller handlinger og opplevelser som har satt negative spor i deg. Finn ut av det, og bearbeid det. Dette bør skje i samarbeid med helsepersonell.
● Samtaler med lege, psykolog, psykiater eller psykiatrisk sykepleier er ofte svært lønnsomt. Selv går jeg til sistnevnte, og trives godt med den ordningen. Å skulle lesse alt over på foreldre/venner eller lignende kan ofte være altfor vanskelig for de å gå gjennom, nettopp fordi det helt klart gjør vondt å se noen man er glad i, i lide.
Rettet spesifikt mot emetofobi:
● Vit at du ikke har mulighet til å bli smittet av norovirus/omgangssyken uten å få avføring/oppkast i øyne, nese eller munn. Med andre ord – unngå å ta deg til ansiktet i situasjoner hvor sjansen for å bli smittet er til stede (sosiale sammenheng), så er du trygg.
● Så lenge du steker maten godt, vil bakterier som kan gjøre deg syk, dø.
● Å bli matforgiftet i Norge er vanskelig dersom du er kritisk til stedene du spiser på. Så lenge det er norsk kan du være så sikker som mulig på at norske regler gjelder, og de er strenge.
● Det er sjelden voksne over atten år blir syk av omgangssyken i det hele tatt.
● Matforgiftning betyr som regel diarè, ikke oppkast.
● Å kaste opp er fullt og helt psykisk. Du kan ha omgangssyken uten å kaste opp så lenge du er sterk og nekter å kaste opp! Dersom du har emetofobi, vil angsten være sterkere enn den delen av hjernen som forteller deg at du er syk og må kaste opp, dermed skjer det ikke.
● Emetofobi er blant de absolutt vanligste typer fobier, så du er overhodet ikke alene!
● Eksponeringsterapi ved at du oppsøker det du er redd for kan fungere med emetofobi. Ikke at du skal kaste opp selvfølgelig, men begynne med at du ser tegnefilm av oppkast, og deretter vanskeligere og vanskeligere situasjoner å takle. Dette ender absolutt ikke med at du til slutt skal kaste opp selv, men at du skal gjøre deg vant med tanken på oppkast som igjen vil gjøre angsten enklere å takle.
Dersom du lurer på noe, ikke nøl med å spørre! Jeg tar også imot mails, da jeg vet hvor viktig det er å ha noen å snakke med. Mer om det kan du lese om HER og HER, eller bare sende en mail til Lizbethosnes@gmail.com.
Du vet du er meg når..
Skal ikke leses dersom du ikke eier humor.
● Du vet du har anoreksi når det beste trikset for å vinne «gjemme og lete» er så enkelt som å stille deg sidelengs.
● Du vet du har emetofobi når det å snakke om konsistens på normal og unormal avføring er like normalt som å spørre om hvordan dagen har vært.
● Du vet du har anoreksi når du blir klemt så forsiktig at man skulle ha trodd du var et tusen år gammelt kunsmaleri.
● Du vet du har emetofobi når du forventer et svar på hvordan avføringen så ut tidligere i dag, når du spør hvordan dagen har vært.
● Du vet du har anoreksi når det viser på magen din at du har spist en drue.
● Du vet du har emetofobi når du himler med øynene av mennesker som er redd for døden. Det finnes jo verre ting, som å kaste opp.
● Du vet du har anoreksi når du blir mer glad for isbitene du får servert i vannglasset, enn for selve middagen på en restaurant.
● Du vet du har emetofobi når du ikke kan forstå hvordan noen kan finne på å spise kebab uten full panikk.
● Du vet du har anoreksi når du ikke forstår hvordan noen kan spise i det hele tatt, uten full panikk.
● Du vet du har emetofobi når du sjekker datoen for når en vare er utgått minst fire ganger før du kjøper/spiser det.
● Du vet du har anoreksi når du har «Streken» som største forbilde.
Litt humor må vel være lov?
Bare vask deg, ok?
God morgen!
Om få strakser skal jeg av gårde til PS’en for samtale, det skal nok bli greit. Aner ikke hva jeg skal snakke om i dag egentlig, bortsett fra den enorme angsten som kom etter at en av pappa’s ansatte ble syk i går.. Herregud, denne angsten er virkelig et mareritt. Hadde panikk i går, og måtte bare sovne av utmattelse på sofaen til slutt. Åh, kan ikke bare alle mennesker i verden vaske hendene sine skikkelig?! Da slipper man dette problemet, og jeg slipper fullstendig panikk. Jeg kommer nok ikke til å bli syk ettersom jeg tvang foreldrene mine til å vaske seg med èn gang de kom inn døren, men har man angst så har man angst. Om to døgn, da skal jeg være blid igjen.
Haha, fake a smile! Gjorde meg til der altså, egentlig er jeg fornøyd med smilet mitt.
Hva skal du i dag?
Angst for å kaste opp
Emetofobi. Det eneste jeg kan strekke meg så langt som til å si at jeg hater her i verden, er emetofobien. Angst i seg selv kan man ikke hate. Det er en naturlig reaksjon som i mange tilfeller redder liv, så det hadde blitt feil å skulle si at man hater noe slik. Men akkurat emetofobien, det er så unødvendig som det kan bli. Har angstanfall akkurat nå, men det regner jeg egentlig med at dere skjønte ut ifra skrivemetoden og ikke minst den mindre intelligente måten å skrive på. Jeg merker i alle fall stor forskjell, men er for ute av fokus til å kunne rette på det selv.
Fakta om emetofobi:
- Emetofobi vil si en sykelig angst for å kaste opp
- Det er en av de vanligste formene for fobier i verden
- Emetofobikere kaster i all hovedsak aldri opp
- Mennesker med et behov for kontroll (eks. anorektikere, som har et sykelig behov for å kontrollere inntak, vekt, kropp etc) er mer mottagelig for å utvikle emetofobi
- Man kan, uten at det har blitt forsket stort på, se en sammenheng mellom seksuelle overgrep og emetofobi
Meg og emetofobi:
- Jeg har ikke kastet opp siden 1998
- Fra 2006 til 2011 hadde jeg daglige angstanfall med hyperventilering og psykotiske tilstander som følge av angsten
- Jeg har brukket omtrent alt av ben i kroppen, vært igjennom andre store fysiske smerter, hatt hjernerystelser and the list goes on; uten å kaste opp av det
- Når jeg har angstanfall per dags dato, er det umulig å se det på meg med mindre du virkelig kjenner meg (tidligere så man det enkelt, jeg var mildt sagt hysterisk)
- Jeg vil mye, mye, mye eller dø enn å kaste opp (jeg ville ha gjort alt for å ikke kaste opp – ingen unntak)
- Det eneste som hjelper når jeg har angst er at jeg blir engasjert (feks ved at jeg lærer noe nytt av noen som er interessant å høre på) slik at jeg glemmer av angsten
- Jeg har brukt medikamenter som Cipralex og Vival for å bli kvitt angsten, men Cipralex’en gjorde meg suicidal (noe jeg absolutt ikke er) og vivalen hjalp bare til å få kroppen til å slappe av (og etterhvert sovne), mens hodet fremdeles jobbet på fullspreng med angsten
Jeg vet at det er mange som kommer inn på min blogg ved å google seg frem på grunn av nettopp denne angsten, og derfor ser jeg det på som viktig å ha mye og god informasjon til de som kommer seg inn på min blogg for å søke hjelp eller informasjon om emetofobi. Om du har noen spørsmål er det bare til å komme med det, jeg er fullt klar over at det er en merkelig angst å ha – så at det blir spurt direkte fremfor å hviskes om setter jeg stor pris på.
