Emetofobi og alkohol
Tenkte først å linke til et innlegg som forklarer hva emetofobi egentlig er. Anbefales at du leser dette først.
Emetofobi og alkohol:
Å skulle drikke alkohol (som kjent har alkohol brekningsmiddel i seg, og det er ikke unormalt å bli dårlig av større inntak alkohol) når man har emetofobi, er utrolig skummelt. Fra jeg var svært ung (la oss ikke skrive alder her) kunne jeg drikke store mengder uten å kaste opp, fordi jeg rett og slett var dum og uvitende.
Når jeg etterhvert skjønte at man faktisk kunne bli dårlig av å drikke så mye som det jeg kunne finne på å gjøre, stoppet det helt opp. Jeg klarte ikke å drikke opp ett eneste glass en gang! Nå som jeg ble singel i oktober ble det derimot naturlig for vennene mine å «dra meg med» ut for å drikke og ha det morsomt, og sakte men sikkert begynte jeg å tørre å drikke mer. Jeg blir aldri «dritings» nå heller, men småfull kan jeg godt bli. Jeg vil ikke skrive hvor mye jeg syns er «trygt» å drikke da jeg ikke vil oppfordre til noe som helst, men det er i alle fall ikke så lite at det blir lagt merke til. Tidligere ble jeg «mobbet» av absolutt alle, fordi jeg ikke klarte å drikke mer enn to desiliter per kveld, haha.
Jeg har i alle fall lært meg selv å kjenne. Jeg drikker sakte, drikker ting jeg er sikker på at jeg tåler, spiser godt før og under (spiser potetgull mens jeg drikker alkohol) og er relativt forsiktig med å blande forskjellige typer alkohol (selv om det ikke er sjelden jeg starter med øl og vin som etterhvert som formen stiger, blir byttet ut med en sup ren sprit her, og en sup der..).
For å unngå å bli dårlig slutter jeg å drikke rund to timer før jeg drar hjem, og når jeg er hjemme drikker jeg først et glass med mye Nyco i, deretter flere glass rent vann. Drikker det sakte. Etter det snakker jeg med mamma (hun er som regel våken når jeg kommer hjem), helt til jeg merker at vi kan ha en normal samtale uten at jeg mister poenget i det jeg sier. Hun sier som regel ifra når jeg er fin nok til å kunne legge meg, og godt er det. Legger meg aldri, noen gang, mens jeg fremdeles er «i slaget», det tør jeg ikke.
Neste morgen har jeg som regel en del angst. Ettersom jeg spiser lite (og mesteparten av vannet du får i deg i løpet av en dag kommer av maten du spiser), blir jeg utrolig fort dehydrert av alkohol – og dermed kommer den kjente, og forhatte, fyllesyken. Dette ordner jeg med å slappe helt av, drikke en del vann (sakte!) og spise trygg mat. Noe av maten jeg spiser er tørre kjeks, potetgull, tørre knekkebrød, flatbrød og lignende, mat som absorberer magesyren. Jeg drikker også Nyco.
Drikker du alkohol? Noe du lurer på med tanke på emetofobien eller lignende?
Utdrag, del 3
Teksten kan være sår for noen å lese. Navnene er redigert.
Han presset henne inntil seg, og panikken grep hardere fast i henne. Hun trakk seg unna. La seg på ryggen igjen. Han strøk henne over armen, men hun merket det knapt. Klarte ikke samle hodet nok til å kunne komme med en skikkelig forklaring. Han lot henne ligge slik, uten å gjøre ett nytt forsøk på å holde rundt henne. Hun var takknemlig for det, det ville bare gjøre henne enda reddere.
*
- Hvilke problemer? Stotret hun, forsøkte å fokusere på det han snakket om, fremfor det som gikk igjen og igjen inne i hodet hennes.
- Slutt opp. Du vet hva jeg mener. Du spiser aldri, du er tynn, du vil bare sove… Ikke lur deg selv, man trenger ikke være lege for å kunne diagnosere deg med anoreksi.
Anoreksi. Kunne det stemme? Det var viktig for henne å være tynn, men det var ikke det som drev henne til å ikke spise. Det var det følelsen av kontroll som gjorde. Endelig kunne hun kontrollere noe i livet hennes – maten.
*
La Djevelen bli sint, la ham drepe henne eller hva han nå enn hadde tenkt til å gjøre om hun ikke adlød de forpulte reglene han hadde for henne. Han hadde allerede gjort noe så utrolig mye verre mot henne, å drepe henne ville være en befrielse. Nei, hun måtte tenke på de som var glad i henne. Foreldrene hennes, de fire brødrene og Poppy. Hun kunne ikke dø. Måtte skjerpe seg. Måtte late som ingenting, selv etter at hun hadde vært dum nok til å buse ut med… Voldtekten, til W. Måtte være flink jente, holde ut. Hun hadde klart det før, på et eller annet vis, og skulle klare det igjen.
*
Hun så tomt fremfor seg, og kunne føle Djevelen’s blikk brennende fast i henne. Hun husket så godt. Blikket han hadde den natten for så lenge siden. Hun så ned på knærne sine, som hun hadde trukket under haken. Lårene presset mot brystet hennes, og armene hadde hun lagt beskyttende over leggene. Han kom ikke til å røre henne nå. Det var lenge siden, det kom ikke til å skje igjen. Hun bad seg selv om å roe seg ned, skjerpe seg. Hun hadde tross alt fortjent det. Det minste hun kunne gjøre var å oppføre seg som normalt.
Ubrukelig
Hadde egentlig tenkt til å ta fullstendig fri, men får heller slenge inn et par ord. Helgene er alltid litt vanskelig for meg, og denne gangen ble det visst litt ekstra tungt. Produktivitet, inspirasjon og motivasjon er ord jeg ikke en gang klarer å definere i dag, så da får jeg heller fortelle at jeg kommer sterkere tilbake i morgen. Takk for at du er du!
Er ærligheten et problem?
Når bloggen min begynte å vokse, kom spørsmålene om min ærlighet rennende inn. Hva er det egentlig jeg tenker på som utleverer meg selv på denne måten? Er jeg ikke klar over at en potensiell kjæreste, fremtidig svigermor eller en fremtidig sjef kan lese at jeg sliter med anoreksi? Vet jeg ikke at hundrevis av mennesker jeg ikke aner hvem er leser bloggen min, og finner ut av min fortid på den måten?
Jo, selvfølgelig vet jeg det! Og nei, jeg ser ikke på det som noe negativt. Om jeg skulle møte en person nå, er det rimelig klart at jeg sliter med maten. For det første merkes det nok godt på vekten min, selv om den ikke er like sykelig lav som det har vært. For det andre merkes det raskt når jeg spiser sjelden og lite. Det at jeg har stått frem med mine problemer har aldri vært negativt. De fleste jeg møter her i nærområdet har jo uansett hørt om meg via bloggen, og om de ikke har hørt om meg fra før av er det ikke verre enn å google navnet mitt. Dette skjer jo før vi er godt nok kjent til at jeg ville ha tatt det opp selv, og i omtrent alle tilfeller hvor jeg møter nye mennesker er det de som tar det opp med meg. Ganske greit egentlig, da slipper jeg jo å måtte fortelle det selv. Å svare på spørsmål er så utrolig mye enklere enn å begynne å fortelle, så det har ikke vært noe problem.
Når jeg var i den perioden hvor jeg søkte jobb, googlet også de navnet mitt. At jeg hadde anoreksi og hadde kommet meg langt var overhodet ikke negativt, som den forrige jeg søkte jobb hos sa; «det at du har anoreksi viser jo at du har en enorm kontroll over deg selv, og ikke minst utholdenhet» og «når du har klart å komme deg så langt som du allerede har gjort, finnes det ikke grenser for hva du kan klare i arbeidslivet!». Så sant, om jeg får si det selv. Å skulle jobbe syv timer daglig er ingenting i forhold til å jobbe hvert eneste sekund av døgnet – det sier seg selv.
Det hadde vært verre dersom jeg blogget om sexlivet mitt eller hvorvidt jeg kom meg hjem fra byen eller endte opp i en grøft, for å si det på den måten. Nå er jeg jo ikke i en situasjon hvor noen av delene hadde vært noe å skrive om, men dere forstår poenget mitt. Jeg er åpen og ærlig på min blogg, og for å være helt ærlig; de menneskene jeg ønsker å ha i livet mitt, er mennesker som kan godta meg som den jeg er, og ikke minst være stolt over at jeg er så sterk at jeg deler livet mitt med så mange.
Vil du se på denne type ærlighet som noe negativt? Hvordan kan det overhodet spores tilbake på meg senere i livet, i en negativ retning?
Utdrag
Jeg advarer mot at lesningen kan bli sterk for noen.
Hun gløttet bort på dataskjermen, og så at han hadde skrevet til henne igjen. Det var så vidt hun klarte å reise seg, for så å måtte sette seg raskt ned igjen på sengen. Reiste seg for fort. Hun hadde ikke spist på hele dagen, og hun visste godt at hun måtte bevege seg sakte når det var slik. Det var bare litt for enkelt å glemme det.
*
Hun kjente sinnet spre seg, men den dårlige samvittigheten tok raskt over. Han trengte jo henne, ville ha hennes hjelp. Det skulle være en ære, ikke et irritasjonsmoment. Hun skammet seg. Vurderte i et halvt sekund å skrive en lang unnskyldning, men det var best å la være. Best å bare forbedre seg så godt hun kunne, heller vise ham at hun var lei seg for å ha bortprioritert ham. Det var bedre å vise det enn å si det. Det skulle hun gjøre. Skulle klare det. Koste hva det koste ville, hun hadde lovet å stille opp – det skulle hun også. Han skulle aldri tvile på at hun ville gjøre hva som helst for ham. Gjøre hva som helst for et lite takk, eller i det minste et takknemlig smil. Hun hadde aldri hørt det fra ham før, men visste det ville komme når hun først hadde ordnet ** til ham. Da ville han være fornøyd, da ville han sette pris på henne igjen.
*
Hun nektet å være som de andre, forhåndsdømmende. Han hadde nevnt mange ganger for henne at hun kom til å ende opp som de andre, forlate ham når hun innså hvordan han egentlig var. Det skulle ikke skje. Hun var bedre enn det. Kjente ham bedre til at hun noen gang kom til å svikte ham, eller forlate ham.
*
Resten av klassen skulle på klassetur til Tyskland om noen uker. Djevelen hadde sagt at han hadde et håp om at Liz skulle bli igjen her, ettersom han kom til å være rimelig alene når **, **, **og de andre skulle reise. Det fantes ingen tvil, selvfølgelig skulle hun være igjen. Det var lenge siden han hadde bedt henne om noe, hun skyldte ham det. Selvfølgelig gjorde hun det.
*
Liz satte seg ned ved pulten. Skoledagen hadde allerede begynt, men hun hadde satt ved siden av toalettet i et kvarter. Hun visste ikke helt hvorfor akkurat dagen i dag var så vanskelig, kanskje en blanding av lite søvn og litt for lite mat. Det var viktigere å fokusere på Djevelen nå. Han trengte henne, hun visste jo det!
*
Hun så opp, og la merke til at læreren så på henne. Hun hadde i fortroliget fortalt læreren at hun ikke ønsket å få spørsmål rettet til seg i timen, så hun visste at det ikke var det. Blikket sa noe helt annet, som om læreren var bekymret for henne. Liz smilte, hadde hun bare visst…
*
Diktene var blitt viktige for henne nå, å kunne skrive akkurat det hun følte, for så å rive det i stykker igjen. Det ene diktet var dedikert direkte til Djevelen. Jeg husker ikke i skrivende stund alt som stod der, men det avsluttet med ”I’ll never be like the rest, and give up on the best”. I senere tid, flere år etter, ble de siste ordene forandret til ”I’m just like the rest, I gave up on the best”.
*
Hun trodde, eller, der og da ”visste” hun, at hun trengte ham. Ville ikke føle på et liv uten ham. Hun visste jo at selv om han kunne være vanskelig, så var han oppriktig glad i henne. Han sa det aldri, men hun følte det.
*
Det var lenge siden Liz hadde begynt å feste og drikke alkohol nå, men hun ble ikke riktig vant med det likevelt. Hun måtte alltid passe på det hun sa, selv om hun var beruset. Kunne ikke avsløre spillet, kunne ikke avsløre koblingen hun hadde når det gjalt de alles liv.
*
Hun klarte ikke holde tårene igjen, pulsen økte og hun hyperventilerte. Han gav seg med èn gang, holdt hardt rundt henne mens hun forsvant inn i seg selv, uten å helt vite hva som hendte. Panikken hadde grepet henne, og presset henne tilbake til en tid hun ikke før hun igjen var der på ny, hadde ant eksisterte.
*
De visste godt hvem han var. Alle visste det, og alle advarte barna sine mot ham. Han er farlig. Han er kriminell. Han er pedofil. Han lurer alle jenter til å ha sex med seg. Han er torpedo. Ryktene var mange, men Liz lo av de bak ryggen til de som advarte henne mot ham, samtidig som hun ble sint og frustrert – uten muligheten til å gjøre noe annet enn å bare nikke og være enig; hun kunne jo ikke gjøre det verre for ham ved å skape nok et jentenavn på nakken hans.
*
Etter en halvtime, begynte hun å kjenne beina svikte under henne. Hun forsøkte å innhente seg selv, men det var som om hele Liz’ kropp ble ute av kontroll. Lysene blinket, gjorde henne ennå mer svimmel enn hun allerede var. Røykmaskinen ble satt på om igjen og om igjen, det var umulig å se noe særlig. Plutselig lå hun der, på bakken. Når hun fikk åpnet øynene igjen var det akkurat som hun hadde sett på film når noen hadde besvimt – mennesker samlet seg rundt henne. Venninnene fikk hjulpet henne inn på toalettet, og lagt henne på benken ved vasken. Svimmelheten skylte over henne, kvalmen også. Hun tok til og med på den ene armen med den andre, bare for å kjenne at hun var til stede.
*
Liz så seg rundt. Mørkt, ennå hun hadde øynene oppe. Ett stykke fremme kunne hun se gatelysene. Hvor var hun? Hun forsøkte å bevege seg, men det gikk ikke. Hun var som lammet. Hun bevegde forsiktig på fingrene, det var den eneste bevegelsen hun fikk til. Mose, trær. Hun lå i skogen nedenfor lokalet. Hva gjorde hun der? Hun så seg febrilsk om, uten å røre hodet. Der så hun noen som kom mot henne. En skikkelse gikk mot henne med faste skritt.
*
- Hold kjeft, jævla hore! Sa han, ikke høyt, men bestemt. Liz forsøkte å hyle, men halsen kjentes tørr og det var blitt vanskelig bare å puste skikkelig. Slaget mot treet var som når man faller fra hestryggen, pusten blir slått ut av lungene, og det gjør vondt å puste i ettertid. Enda verre å snakke, selv om hun fremdeles gjorde tapre forsøk på å hyle.
- Nei… Vær så snill… hvisket hun med en stemme hun selv ikke kunne kjenne igjen.
- Du vet at når ei jente sier ”nei”, mener hun alltid ”ja”, ikke sant?
*
Smerten kjente hun knapt, men når han sparket med kraft i skrittet hennes, forsvant hun igjen.
*
Igjen forsøkte hun å hyle, men han presset underarmen sin hardt mot munnen hennes, som hun hadde bitt til blods under alle gangene hun hadde svimt av. Hun kunne kjenne veistikken skrape henne opp fra innsiden av underlivet, smerten var som en blanding av intens svie og slag mot noe han traff inne i henne.
*
Det neste hun kjente var en smerte så ubegripelig at hun aldri kunne ha tenkt seg at noe slik fantes. Lungene fyltes, men lyden som slapp forbi armen han fremdeles presset mot munnen hennes var spak, til tross for at den tappet henne for alt av krefter. Hun sèg nedover treet av smerte, de få kreftene som holdt henne oppe mens hun forsøkte å vri seg unna det faste grepet han hadde på henne, var ikke til stede. Det var som om hele henne revnet, fra livet og oppover brystet, som om alt hun eide av organer rant ut av henne. Jo lenger ned hun sank av smerte, jo mer hardført holdt han henne oppe. Smerten ble verre og verre jo lenger han holdt på, det hele kjentes så uvirkelig og fjernt. En smerte så ulik all annen smerte hun noen gang hadde følt på.
*
Fingertuppene møtte noe mykt. Øynene føltes tunge, men etter noe som føltes som timer klarte hun å så vidt åpne de. Hun lot de falle ned igjen, var for tungt å holde de oppe. Smertene. Det føltes som om alt ifra navelen og ned var blitt revet bort ifra kroppen hennes, det eneste som fikk henne bort fra troen om nettopp det var at hun fremdeles pustet. Hun forsøkte å la hånden skli nedover magen som om det skulle lindre smertene, men det var for vanskelig. Hele henne kjentes så tung. Musikken hørtes fremdeles fra lokalet, og hun forsøkte å reise seg. Uten å en gang ha løftet hodet over bakken, ble anstrengelsen for stor. Hun klarte ikke reise seg. Øynene åpnet hun igjen, og hun så seg rundt. Hun var alene nå.
Jeg er så takknemlig
For noen år tilbake gikk livet mitt ut på å sove mesteparten av døgnet, ikke finne glede i noe som helst, ha angstanfall varende fra jeg stod opp til jeg sovnet av enten utmattelse eller vival (skrevet ut av lege!) og en bunnløs depresjon. Ute av stand til å stå opp, ingen muligheter til å komme meg ut for å finne på noe, ønsket ikke å ha mennesker i nærheten av meg (bortsett fra moren min, som måtte være våken når jeg var våken, og fikk sove litt nå og da mens jeg sov) og i det hele tatt et så utrolig vanskelig liv jeg ikke lenger kan forestille meg.
Hver eneste dag gikk med til å skjelve, hyperventilere, gråte, hyle og klore meg selv for å «holde meg på plass». Jeg kan ikke fatte at jeg i det hele tatt har klart meg igjennom det, men det har jeg. Og nå? Livet mitt kunne ikke ha vært bedre.
Det livet jeg en gang hadde er borte for godt, det er jeg sikker på. Selvfølgelig kan jeg få det vanskelig nå også, men det er i så utrolig små mengder at man ikke en gang merker det på meg. Får jeg angst, er jeg ute av det i løpet av fem minutter – og tenker ikke på det etterpå. Er jeg nedstemt kommer det ikke lenger av at jeg ikke har krefter til å dø, men av noe så enkelt som at jeg er singel og lei av det, eller at ingenting går min vei den dagen. Helt vanlige, dårlige dager som alle andre har med andre ord – og jeg elsker det.
Jeg kan endelig, etter år med «hvorfor meg?», «jeg vil ikke mer!» og andre negative tanker, si at jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har opplevd i livet. Jeg er takknemlig for at jeg vet å sette pris på det fantastiske livet jeg lever nå, og for at jeg aldri noen gang kommer til å ta noe som helst for gitt.
Når jeg hadde det som verst, husker jeg ordene pappa sa til meg hver eneste dag. «Jeg vet at du ikke tror på meg, og jeg vet at du syns det høres helt absurd ut, men det kommer til å ordne seg. En dag kommer du til å smile og le igjen, og en dag kommer du til å være kvitt angsten. Du kommer til å se tilbake på denne opplevelsen og tenke at du har vært sterk som har kommet deg igjennom det, og du kommer til å nyte det livet som ligger foran deg. Det kommer til å ordne seg, selv om du ikke tror på meg akkurat nå».
Når han sa det, ble jeg direkte sint. Hvordan kunne han påstå noe slik? Hvorfor kunne han ikke forstå at det beste for meg var å slippe å lide? Hvorfor kunne han ikke vise at han var glad i meg ved å skyte meg slik at jeg endelig kunne få fred?! Jeg kunne ikke fatte at han i det hele tatt trodde at det bare var å bruke tid på å kjenne på følelsene, og bearbeide opplevelsene som har ført til angsten. Han løy til meg, min egen pappa – som aldri har brutt et eneste løfte – gjorde det der og da. Følte jeg. Han gjorde selvfølgelig ikke det, den kloke og alltid ærlige pappaen min hadde helt rett – selv om jeg aldri i mitt liv kunne ha trodd på ham der og da. Det er akkurat de ordene jeg vil si til dere som sliter her og nå også; jeg vet at du ikke tror meg, men så lenge du aldri gir opp kommer det til å ordne seg. Jeg vet at det virker umulig, men det er det ikke. Jeg lover.
Lever du i fortiden?
Jeg tar meg selv ofte i å tenke på (og snakke om) fortiden. Hva om jeg aldri hadde dratt til det diskoteket? Hva om jeg bare èn eneste gang bad de andre på skolen å holde kjeft? Hva om jeg gikk til politiet dagen etter at barndommen ble revet fra meg? Hva om jeg aldri løy for foreldrene mine som yngre? Hva om jeg gjorde som jeg ble bedt om? Hva om jeg søkte hjelp til å komme meg ut av spiseforstyrrelsene raskere?
Det er frustrerende, men også litt deilig, at det som har hendt har hendt. Det er fortid, det kan ikke gjøres om og det kan ikke endres på. Jeg ville aldri ha gått tilbake til 23.11.2003 og blitt hjemme i stedet. Jeg ville aldri ha endret det faktum at jeg både snek meg ut, løy og oppførte meg grusomt mot foreldrene mine. Ikke fordi jeg er glad for at jeg var den jeg var, og tok de valgene jeg tok, men fordi det har ført meg dit jeg er i dag. Selvsikker, sterk, jeg vet hvor jeg har meg selv – rett og slett. Jeg har aldri vært så sikker på meg selv som det jeg er i dag, og aldri har jeg vært mer fornøyd med mennesket jeg har blitt heller.
Fortiden vil for alltid være en del av meg, det er det ingen tvil om. Tanker vil dukke opp, marerittene vil fortsette å forfølge meg og arr på både kroppen og i sinnet vil alltid både vises og føles – men det er likevel fortid. Jeg tenker ikke mer enn nødvendig på det, og jeg har valgt å aldri mer snakke om det før jeg virkelig må, eller når det dukker opp spørsmål fra andre. Ikke fordi det skader meg å snakke om det, for helt ærlig er jeg så over det som man noen gang kan bli, men fordi det alltid vil være der. Jeg skjemmer meg ikke, og jeg ønsker ikke at noen andre skal gjøre det heller. Det eneste man kan gjøre er å fokusere på her og nå, og fremtiden. Fokuser på å bli den beste utgaven av deg selv, ta tak i dine problemer og endre det som drar deg ned i søla. Du er den du er – og du har all grunn i verden til å være stolt over det.
Da, og nå
Når jeg gikk første året på videregående, var jeg mer som en robot enn noe menneske. Jeg hadde ikke meninger om noe som helst, jeg visste ikke hva jeg ville, jeg visste ikke hva jeg følte (eller ikke følte), jeg visste ikke om det var verdt å leve og jeg var ødelagt både fysisk og psykisk. Om noen kom borti meg i køen på butikken, dro jeg skjelvende hjem uten å kjøpe det jeg egentlig skulle ha. Når jeg skulle spise, måtte jeg spise på badet til foreldrene mine – og måtte ta en bit for så å sette meg i andre enden av badet mens jeg tygde, før jeg kunne gå nært maten igjen for å ta en bit til. Jeg spiste lite, sov omtrent hele døgnet og klarte ikke å ta vare på noen av dyrene mine. Når jeg for en gangs skyld hadde energi til overs, gikk den til trening.
Jeg hadde flere typer angst, var dypt deprimert, gikk på medisiner og var i det hele tatt et fucked up tilfelle.
Jeg har ingen bilder av meg selv fra videregående (så rart..), men dette er fra 2009. Ikke det spor bedre da heller.
Nå er jeg et menneske igjen. Jeg har sterke meninger om alt ifra klær og fashion, til homofiles rettigheter, innvandring og eldreomsorg. Jeg vet hva jeg føler, og selv om jeg ikke alltid er så begeistret for det – er jeg glad for å ha følelser så sterke som jeg har. Jeg elsker livet, og tenker ikke et halvt sekund på å dø – det kunne aldri ha falt meg inn. Om noen kommer borti meg i køen enser jeg det ikke en gang, og ofte er jeg så vimsete at det er jeg som dulter borti andre – og må nesten le av hele situasjonen med tanke på at det, om det hadde vært noen år tidligere, hadde betydd hyperventilering og tårer som presser på.
Ikke mye som kan minne om min historie, er det vel? Nå vel, så er jeg jo litt tynn – men overhodet ikke sykelig tynn.
Når jeg spiser skjærer jeg riktignok opp maten i små biter, og spiser den raskere enn normalt for å bli fort ferdig – men jeg koser meg samtidig med smakene. Jeg er i stallen fire ganger i uken, og tar meg av hesten min på den beste måten jeg kan. Ja, jeg kan til og med arbeide av og til! Og energi? Det har jeg til tider altfor mye av – noe som ender opp med at jeg vasker og rydder til det skinner, tar en fest, går en lang tur eller bruker timevis på noe annet jeg liker.
Jeg elsker livet mitt, og jeg er så takknemlig for at jeg fant styrke til å kjempe. Jeg ville ikke ha vært noen andre for alt i verden! Jeg ville heller ikke vært uten mine erfaringer og min historie – de har tross alt gjort meg til den jeg er i dag; et menneske jeg trives med å være.
Jeg er så stolt over meg selv, og håper alle som har hatt det på lignende måte som meg selv får oppleve den følelsen jeg sitter med i dag. Det kan ikke beskrives med ord.
Husk at du kan vinne hair extentions her på min blogg! Klikk deg enkelt inn HER, eller trykk på «Vinn extentions» under headeren min.
Blogg om psykiske lidelser
Nå er det mange år siden jeg for første gang stod frem i det offentlige om min psykiske helse. Den gang var det snakk om store mengder angst (emetofobi, sosialangst, angst for menn og generell panikkangst), psykose (vel, i flere perioder visste jeg ikke at jeg var inne i en en gang), anoreksi, depresjoner, ønske om å dø.. Det var uten tvil «hard kost» å lese mine tidligere blogger, og selv kan jeg ikke kjenne meg igjen i det jeg skrev den gang.
Jeg er nå friskere enn noen gang. Jeg har aldri følt meg så bra med meg selv som jeg gjør nå, jeg har aldri vært så oppgående som jeg er nå, og jeg har aldri noensinne følt meg lengre fra den personen jeg en gang var. Derfor sitter jeg med blandede følelser når det kommer til hva jeg tidligere utleverte av livet mitt. Jeg vet at jeg gjorde det riktige; det jeg følte og tenkte måtte ut på en eller annen måte – og der og da var blogg den eneste måten jeg visste ville fungere. Jeg lot venner, familie, bekjente og hvem som helst andre få et innblikk i mitt liv, og jeg viste hvordan det var å virkelig leve i et smertehelvete. Det var den eneste utveien der og da, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Likevel syns jeg det er skummelt å tenke på hvor åpen og ærlig jeg var om dette.
Jeg var jo ikke meg selv på den tiden. Eller, selvfølgelig var jeg jo det, men min oppfatning av virkeligheten var så fjern som overhodet mulig. Kroppen min beskyttet seg selv ved å glemme og lage nye virkeligheter. Noe jeg der og da trodde for fullt på, hadde aldri hendt. Det jeg følte, eksisterte ikke. Det er skummelt å tenke på at jeg snakket for flere hundre mennesker den gang, om noe jeg trodde var en virkelighet.
Nå vet jeg med 100% sikkerhet hva som har hendt, og hva jeg selv diktet opp i et forsøk på å redde meg selv. Sannheten om fortiden min er uten tvil grusom, og livet har lekt hardt med meg om man kan si det slik. Da er det ikke rart at hodet begynner å tulle, og at jeg må redde meg selv ved å både fjerne deler og erstatte det med oppspinn, uten å være klar over det selv. Nå vel, det var ikke helt det jeg skulle skrive om nå, men jeg følte for å forklare det litt. Poenget mitt er at det er skummelt å utlevere seg selv på den måten. Man må virkelig tenke seg om, tenke at dette er noe alle og enhver kan lese – og ikke minst at det vil kunne slå tilbake på en selv senere i livet.
Selvfølgelig utleverer jeg meg selv nå også, men nå er jeg i det minste frisk. Greit, så har jeg anoreksi, men ingenting av det andre som en gang var meg. Jeg er i stand til å se selv hva som er rett og galt å legge ut, og jeg er i stand til å tenke. Det var jeg ikke den gang. Det er derfor jeg er redd når jeg ser blogger laget av små barn også. De er ikke noe mer i stand til å tenke over konsekvensene de, enn det jeg var i psykoser. Jeg håper alle vil tenke over hva de legger ut, og virkelig gå igjennom dere selv for å vite om det er verdt at alle vil ha dette synet av deg for resten av livet ditt.
Jeg har tatt mitt valg, og for meg er det verdt det. Slik det er nå har jeg jo det utrolig bra, men jeg blogger også om nedturene. Nå som jeg har en fantastisk god periode blogger jeg om det, men om jeg en gang (som jeg nok gjør) møter motgang i anoreksien igjen – vil jeg blogge om det også. Min blogg er åpen og ærlig, og det er et valg jeg velger å stå ved for resten av mitt liv. Kan du si det samme?
Råd mot depresjon
Nå er det heldigvis lenge siden jeg har vært deprimert i den betydning diagnosen egentlig er, men jeg husker fremdeles så altfor godt hvordan det var å ikke klare å stå opp av sengen, ikke orke å verken rydde eller løfte en finger for at ting skal ordne seg, ikke klare å betale regninger, ikke orke å ta opp telefonen når noen ringer, ikke klare å se positivt på verden i det hele tatt og ikke kunne ta vare på noen rundt meg. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å være deprimert, og jeg er fryktelig glad for at jeg ikke lenger sliter med det. Her har jeg samlet mine beste råd mot depresjon, og selv om de ikke vil gjøre deg frisk, er det gode tips å ha i bakhånd:
● Oppsøk hjelp!
Dersom du tror/er sikker på at du er deprimert, ta kontakt med fastlegen din for videre veiledning. Det er mye man kan gjøre for å bli kvitt depresjonen, men profesjonell hjelp er uten tvil det aller viktigste.
● Utfordre deg selv.
Du skulle ha vasket ned hele huset? Det er et for uoppnåelig mål. Sett som mål å tørke av benken, hvil i ti minutter og deretter gjør en annen enkel oppgave. Husk at det aldri er en skam å be om hjelp, og dersom du blir diagnosert deprimert, er det ikke umulig å få profesjonell vaskehjelp heller (ta det opp med fastlegen din). Selv om du nå skulle få hjelp, er det fremdeles viktig å utfordre deg selv til den grad det går. Ikke sats på det som føles umulig, sats på det som føles ekstremt vanskelig. Du klarer det, vil oppnå mestringsfølelse og det hele vil bli mye mer positivt enn du først tror.
● Ikke grav deg ned!
Selvfølgelig kommer det dager hvor det er umulig å stå opp av sengen, og alt du ønsker er å bli liggende til døden inntar kroppen din – men det er ikke et alternativ. Kom deg opp, sett deg på sofaen og slapp av der i stedet. Bare du kommer deg ut av sengen er dette ofte et stort nok steg, akkurat den dagen. Når du først har kommet deg til sofaen, kan du gå på badet for å kle deg og pusse tennene. Klarer du det, klarer du kanskje å spise litt. Du ser poenget mitt. Ta det gradvis, og sett små mål hele veien.
● Ha noe å glede deg til.
Uansett hva du har å glede deg til i fremtiden, alt ifra store ting som sydenferier og å bli helt frisk, til de små gleder som å se en episode av favorittprogrammet ditt, eller å spise en sjokolade når kvelden nærmer seg. Skriv ned absolutt alt du gleder deg til, og les listen daglig.
● Skriv en liste over alt som gjør deg glad.
Nå mener jeg ikke bare under de mørkeste tider (vet av erfaring at det eneste som da gjorde meg glad var Poppy, noe som tilsier at det skal ekstremt mye til for å glede noen i de mørkeste tider av depresjonen), men i det hele tatt. Familien, venner, å gå på kafè, en god klem, å lese i en bok, å ta et varm bad.. Skriv ned absolutt alt som gjør deg glad, og forsøk å gjøre så mye som mulig av den listen hver eneste dag, uansett hvilken form du er i.
● Skriv ned hva du ønsker å gjøre når du blir frisk.
For frisk skal du bli! Du er nok klar over at det tar lang tid, og det kommer til å koste deg hardt arbeid, men det blir verdt det. Akkurat hva som gjør at det blir verdt det, skal du skrive på denne listen. Du får være en så god forelder du kan være, du kan reise mye, du kan tjene deg opp penger.. Skriv hva enn du vil, som skal være en motivasjon til å fortsette å kjempe når livet prøver å få deg til å ramle igjen.
● Snakk med noen.
Å skulle bruke foreldre/venner/kjæreste som en «klagevegg» er sjelden en god idè. Ikke fordi de ikke vil høre på deg, men fordi det virkelig tar på å skulle vite om alle problemene til sine aller nærmeste. Selvfølgelig skal du ikke legge skjul på noe, men husk at verken moren din, venninnen din eller kjæresten din er din psykolog – så pass på at det ikke blir for mye. Selv er jeg en person som enkelt har lært meg å holde en viss avstand, samtidig som jeg selvfølgelig føler meg knyttet til den som betror seg til meg, så det er ingen tvil om at jeg mener det jeg sier når jeg sier at dere alle kan komme til meg dersom det er noe – selvfølgelig kan dere det, ingenting gleder meg mer. Men, jeg er heller ikke utdannet, og vil derfor ikke kunne hjelpe deg på langt nær så godt som en utdannet lege/psykolog/psykiater/psykiatrisk sykepleier og lignende vil gjøre. Derfor anbefaler jeg deg virkelig å ta kontakt med fastlegen din (ja, jeg sier det igjen – nettopp fordi det er så viktig!), og ta det derfra.
● Jobb med selvtilliten din.
Med problemer kommer også ofte de selvdestruktive tankene, som du hele tiden må jobbe imot. Husk å plei selvtilliten din, og skap en positiv selvfølelse! Jeg skal komme tilbake til hvordan man får selvtillit i et annet innlegg, det kommer om ikke så veldig lenge tenker jeg.
Jeg håper du, dersom du tror du er deprimert, oppsøker en lege som kan hjelpe deg derfra. Jeg ønsker selvfølgelig å hjelpe deg så godt jeg bare kan – men å ta kontakt med en lege er uten tvil det riktige stedet å gå. Dersom du utenom dette, eller i det hele tatt, trenger noen å snakke med, så er jeg selvfølgelig her for deg. Som jeg alltid sier: «Ingen får slite alene!». Du kan kontakte meg på Lizbethosnes@gmail.com.
Jeg er Liz
Jeg er hun som bruker nettene på å tenke negative og selvdestruktive tanker fremfor å sove. Jeg er hun som flere ganger i løpet av sitt liv har ønsket at noen skulle komme med maskingevær å blafre henne ned som på Call of Duty; da ville det i alle fall ikke ha vært hennes feil at de som var glade i henne skulle bli lei seg. Jeg er jenta som foretrakk å sitte på lærerværelset for å spise lunsj, men som sjelden fikk lov til det. Jeg er hun som er livredd torden. Jeg er den som ikke klarer å holde på verken arbeid eller sin egen hest, hun som alltid feiler på det hun prøver på. Jeg er hun som gjør den svarte pelsen til hunden klissvåt av tårer når hun får sjansen til å være alene. Jeg er hun som ikke klarer å se en skrekkfilm alene, fordi hun er for pysete.
Men jeg er jenta som kan trøste venninnen sin til tross for at jeg selv tidligere på kvelden lå i krampegråt og ønsket å dø. Jeg er hun som alltid lytter til andre, uten å nevne seg selv. Jeg er jenta som tvinger frem et smil, og som vil gjøre alt i verden for at andre skal være glade. Jeg er hun som kjemper, selv om hun ikke lenger vet om det er et liv verdt å kjempe for. Jeg er hun som gjør sitt beste, selv om hun alltid feiler. Jeg er hun som takker høflig, sier «unnskyld, kan jeg komme forbi?» fremfor å tvinge seg forbi andre. Jeg er hun som smiler til hver en fremmed hun møter, og som får en følelse av ren lykke hver gang noen smiler tilbake.
Jeg er bare meg.
Jeg er den som alltid er til å stole på, samme hva det skulle være. Jeg er hun som gjør alt for at andre skal føle seg satt pris på – men som ikke blir sint eller fornærmet om de ikke viser det samme tilbake, det er jo bare meg. Jeg er hun du kan gjøre avtaler med, for så å bryte de – eller bare ikke si ifra – uten at du får høre det. Jeg tvinger frem et smil, og sier at det er i orden. For det er jo bare meg. Ingenting å bry seg med.
Liz er jenta som uten tvil ønsker å oppdage forelskelse, kjærlighet, giftemål og alt annet – men som ikke kan se seg selv i situasjonen hvor hun våger. Hun er jenta som ønsker at noen skal løfte henne opp, kysse henne, fortelle henne for glad han er i henne – men som aldri i livet ville ha våget å tro at det ville skje. For det er jo bare henne, det er jo bare meg. Hun er jenta som gjør alt hun kan for å holde andre oppe, om det så betyr å la seg selv synke. Hun er den som alltid tørker tårene, pusser nesen og gjør pusteøvelser like før hun får gjester – kun for at de ikke skal bli lei seg av å se henne nede.
Jeg er Liz, og jeg er jo bare meg.
Til Djevelen
08.06.2009:
Jeg savner deg så inderlig, Djevelen. Jeg måtte leke psykolog for deg også, men der var det i alle fall gjensidig. Jeg stilte alltid opp for deg, og du for meg. Det er noe jeg savner mer enn noe annet. Å ha noen som faktisk er der for meg, og ikke bare sier at de er det. Å få noen til å erstatte deg er for mye å be om – det at jeg kunne ringe deg på alle døgnets tider er ikke noe jeg forventer av noen andre i verden. Jeg forventer heller ikke at andre skal komme hjem til meg på under 10 minutter fordi jeg ber dem om det. Jeg forventer det ikke av noen. Men jeg savner det av deg. Hvordan skal jeg klare meg de neste seks årene uten deg i livet mitt..?
Bildet er tatt rundt samme tid som teksten ovenfor.
Nå:
Det er merkelig å se tilbake på dette. Dette er mine ord, eller, det var mine ord. Mine innerste tanker, det jeg virkelig følte. Er det mulig? Jeg hadde det så vondt på denne tiden. Jeg stod, slik jeg følte det, uten noen som helst. Det første som slo meg når jeg leste dette (dette er forresten bare et utdrag av teksten, resten er for privat), var at jeg var mer dum enn jeg hadde forestilt meg. At han stilte opp for meg? Vel, det som gjorde at jeg i det hele tatt var knyttet til ham var jo at han visste alt om meg. Han visste hva jeg tenkte, uten at jeg trengte å si ett eneste ord. Han visste hva jeg slet med, og han visste nøyaktig hvordan jeg skulle få det bedre (det må han vel ha visst, han var jo tross alt grunnen til at jeg hadde det vondt). Etter all smerten dette mennesket har påført meg, sier det seg selv at han måtte bety noe spesielt for meg når jeg fremdeles stilte opp som det jeg den gang trodde var hans nærmeste.
Selvfølgelig måtte han ha noe som holdt meg tilbake hos ham. Han trengte meg jo, det var klart han måtte bety noe for meg, noe som ville gjøre det verdt å fremdeles holde ut. Holde ut løgnene, holde ut smerten. Det at han stilte opp for meg var en del av puslespillet. Puslespillet av barn han skulle utnytte. Hadde han vært utelukkende jævlig mot meg, uten å gi meg noe som helst positivt, sier det jo seg selv at jeg hadde dratt. Jeg betydde ingenting, jeg var en brikke i et puslespill som var så viktig for ham. Det er noe av det verste å tenke på, at en person som en gang betydde så mye for meg ikke så på meg som noe annet enn et hjelpemiddel. Ett menneske å utnytte for at han selv skulle få viljen sin med andre barn.
Grunnen til at det står «seks år uten deg» er fordi det var det jeg fikk fortalt av politiet, at han kom til å sitte inne i minst seks år (etter først å ha sagt at han aldri slipper ut, deretter tretten år og etter det igjen ni år..). Vel, nå har det jo gått lang tid – og jeg må si at jeg har klart meg bra alle årene. Mer enn bra, jeg har klart meg så godt jeg aldri noen gang trodde var mulig.
Jeg ler når jeg tenker på alle gangene du sa at jeg aldri kom til å klare meg uten deg. Jeg klarer meg så fint. Jeg har de beste menneskene i verden rundt meg, mennesker som ikke vet like mye om meg som det du gjør, men som jeg likevel kan si at jeg stoler på. Men det beste? Jeg hadde klart meg godt alene også. Jeg har styrken til det nå. Har jeg styrken til å komme meg bort fra deg, har jeg styrken til å klare alt i verden – det er jeg overbevist om.
Jeg forstår meg selv godt, jeg. At jeg tviholder på den ytre masken som ikke viser annet enn glede, selvstendighet og tilfreds. At jeg aldri åpner meg for noen, aldri lar noen bli kjent med mine innerste tanker slik du var. Aldri lar noen bety så mye som det du en gang gjorde. Jeg ser jo hvor alt det har ført, ikke sant? Jeg lærer, og det er vel det viktigste. Aldri igjen.
Meg nå. Selvsikker, glad og i det hele tatt selvstendig. Jeg klarer meg så fint nå, det hadde du vel aldri trodd?
Jeg lurer på hva du tenker når du leser dette. Tror du at jeg dikter det opp, fordi jeg egentlig savner deg? Eller er du sint, fordi du vet at jeg mener det jeg skriver? Du kjenner meg, du vet at jeg mener det. Jeg lover deg at det eneste jeg savner med deg, er at jeg den gang hadde troen på at det var trygt å åpne seg for noen, trygt å være glad i noen og trygt å være seg selv blant noen. Det er ikke det, vet du. Du som har lært meg så mye her i livet, kunne du ikke ha lært meg det også? Vel, det har du jo for så vidt gjort nå. Takk, I guess.
Men det går jo bra?
Jeg har det ikke så enkelt nei, selvfølgelig har jeg ikke det. Akkurat nå går det i en litt brattere nedoverbakke enn vanlig, men jeg klarer det da utmerket fint likevel. Da går det jo bra, da. Faller du og slår deg, går det jo bra selv om du har vondt?
Er det èn ting jeg ønsker at alle skal vite, er det at jeg klarer meg utmerket godt på egenhånd. Jeg trenger ikke å klage over problemer jeg kan ordne selv, jeg trenger ikke å fortelle nøyaktig hva jeg føler for et annet menneske og jeg trenger i hvert fall ikke å høre at jeg ikke kommer til å klare det. For det gjør jeg. Alltid.
Selvfølgelig kunne jeg ønske det dukket opp den ene personen som kunne se meg inn i øynene og si «nå forteller du hva som er galt», uten at jeg vil føle det truende. Jeg vil kunne stole på at han spør av ren interesse av å hjelpe, ikke slik at han skal sette i gang et massivt sammenbrudd hos alle som står meg nær, men bare for at han ønsker å høre på meg og berolige meg. Jeg vil at han skal si at det ordner seg til slutt, men at han i mellomtiden skal være her for meg. Jeg vil bli holdt rundt med følelsen av at det kommer til å gå bra. Selvfølgelig vil jeg jo det! Men inntil videre, gjør jeg ting på egenhånd. Det tar litt lenger tid, men det går. I mellomtiden skal jeg være glad, sprudlende og omtenksom – og langt ifra like egoistisk som jeg ville ha vært dersom jeg satte i gang å fortelle.
Tidligere i dag, ansiktsmaske, hårkur og full avslapping.
All those feelings
Jeg tror jeg er fryktelig merkelig når det kommer til det å håndtere følelser. Etter at jeg ble kjent med «H» (jada, dere skal få vite mer om ham – men en annen gang), visste jeg at man aldri skal ha følelser, og om du har de – skal du ikke vise de. Er du glad, hold deg rolig for å kunne tenke rasjonelt. Er du lei deg, ikke plage noen med det. Er du sint – løp. Å gråte er et nederlag, og du skal aldri vise dine tårer for noen.
Jeg har holdt fast ved det. Tviholdt på reglene så godt jeg bare kan. Det får meg egentlig til å tenke hvor vanvittig svak jeg er som etter så mange år fremdeles ikke klarer å tenke for meg selv og innse at å gråte slettes ikke er så ille, og i hvert fall ikke ulovlig. Kanskje det ikke er jeg som er svak, men han som har holdt for hardt fast i meg? Jeg aner ikke, vil ikke vite det heller. Er jeg svak, får det bare være. Er det han som har vært for sterk, får det bare være slik det også. Poenget mitt er at jeg er verdens merkeligste når det kommer til nettopp følelser.
I går for eksempel, bør jeg fullstendig sammen. Selv om det ikke er verdens undergang som foregår nå, og at jeg vet så inderlig godt at alt kommer til å ordne seg, klarte jeg ikke å kontrollere det. Tårene trillet, helt uten at jeg kunne noe for det. En merkelig følelse, det har ikke skjedd på.. Jeg vet ikke, lenge. Det føltes utrygt, ekkelt, som et tegn på svakhet og som et fryktelig nederlag. Jeg fatter ikke hva det er med meg, det er jo ikke slik det skulle være. Jeg skal smile, være glad, late som og fokusere på det positive. Jeg skal da ikke gråte jeg! Kan noen fortelle meg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og hvorfor jeg i det hele tatt ser på det som så negativt? Det skulle da være fint å få ut følelser, og i det hele tatt vise at man har noe. Neida, det verste er ikke grunnen til at jeg gråter – men at jeg i det hele tatt gjør det. Jeg er ikke helt riktig sammensatt, tror jeg.
Kan noen i det hele tatt forstå seg på hva som foregår i hodet mitt? Jeg tror jeg melder meg ut av hele greia, følelser er virkelig ikke min greie..
Kaos
Jeg har sagt det mange ganger, til alle, både på bloggen og i det mer virkelige liv. Jeg liker ikke spill, jeg liker ikke masker, jeg liker ikke løgnere og jeg liker ikke falskhet. Akkurat nå, blir det som å si at jeg ikke liker meg selv. Det er alt jeg har vært i dag, falsk. Smilet er falskt. Alle gangene jeg løper frem og tilbake for å glede andre med å hente kaffe, hente opp skitne fat fra rommet til Hallvard og slippe ut og inn hundene når de må luftes, har jeg gjort med ett smil. Falskt smil. Egentlig vil jeg be de gjøre det selv, eller i det minste si «vær så snill».
Jeg vet da at familien min er den beste, de ser rett igjennom meg selv om jeg prøver å skjule det. Være for meg selv litt. Jeg sier alltid at det er det jeg ønsker, det jeg trenger. Det er jo ikke det. Mamma spør om det er noe i veien, jeg svarer ja. Hun spør hva det er, jeg svarer at jeg ikke vet. Jeg visste det jo ikke tidligere i dag. Nå vet jeg. Hun fikk vite at jeg vet, men ikke grunnen. Å såre de på den måten jeg gjør når jeg ikke forteller, er grusom. Det er nesten verre enn å ha det vondt av selve grunnen.
Om jeg hadde fortalt, hadde det vært så farlig? Det hadde vel ikke det. Annet enn at jeg ikke hadde klart å klamre meg til masken. Masken som viser styrke, håp og troen på meg selv. Masken de andre trenger å se på meg, for at ikke også de skal bli redd for meg selv. Også de. Er jeg redd for meg selv? Om jeg hadde brydd meg stort, så kanskje. Da hadde jeg hatt grunn til det, tror jeg. Jeg spiser nesten ingenting, er ute hele natten og sover minimalt. Når jeg først sover våkner jeg opp av mareritt.
Ham, i hvert eneste mareritt. Hadde jeg hatt hat i meg, hadde jeg hatet ham. Hadde jeg i det hele tatt visst hvordan det var å enten elske eller hate, hadde jeg vel gjort begge deler. Jeg vil heller leve uten å elske enn med å hate. Det er enklere slik. Han har sørget for det, å ikke gi meg muligheten til noen av delene. Sørget for at alt skulle være vanskelig uten ham. Det er det også, han holder alltid det han lover. Han er verdt å se opp til sånn sett.
Herregud, når jeg først skriver blir det bare tull. Viktig tull, for meg i alle fall. Jeg har lagt merke til at skrivevanene mine er helt annerledes når jeg skriver i halvveis depresjon, som nå. Mange flere punktum, mange flere komma. Kortere setninger. Pauser. Merkelig, skrivingen gjenspeiler hele meg. Det er vel derfor jeg fremdeles skriver nå, for å holde hodet opptatt med alt annet enn det det egentlig burde fokusere på.
Spis mat, gråt om du føler for det, si nei når det blir forlangt for mye av deg, ta pauser når du ønsker, slapp av. Det er jo så enkelt, er det ikke? For meg er alternativet bedre, enklere og høres mer fornuftig ut for meg. Sult deg selv, aldri la tårene treffe kinnet, still opp når det blir ønsket av deg og stå på til du stuper. Det er bedre slik, da føler jeg i alle fall at jeg gjør en viss innsats for alle andre.
Jeg skal vise at man kan bli frisk, jeg skal vise at man kan bli lykkelig igjen etter å ha fått kroppen stjålet bort fra deg. Jeg skal, en dag, vise at jeg er verdt bryet. Men akkurat nå, mens jeg venter på at det skal skje, gir jeg meg selv lov til å være sint, lei meg, oppgitt og frustrert. Skal det aldri gå over? Skal jeg aldri sove trygt uten mareritt igjen? Skal jeg aldri kunne høre navnet hans, høre at andre snakker så pent om ham som de alltid gjør, uten at jeg får frysninger og faller bort?
Det hendte igjen i går. At de snakket pent om ham altså. Ja, deg, jeg vet at du leser dette, H. Jeg orker ikke kalle deg Djevelen lenger. Det gir deg for mye makt, sa den eneste som har vist seg å gjøre større inntrykk på meg enn det du har. I positiv retning, that is. Uansett, de snakket om deg i går, noen jeg ikke ante kjente deg en gang. Sa så mye fint om deg. Du er så hyggelig, hjelpsom. Du hadde rett til å utnytte de unge jentene, ikke sant? Du gjorde ingenting galt. Det var jo de som kastet seg over deg. At de var så unge som de var spilte ingen rolle, du gjorde likevel ingenting galt. Jeg skalv, måtte ut å tenne en røyk etter å ha hørt for tredje gang hvor grei du er. Samtidig som de så på meg med det megetsigende blikket jeg kjenner så altfor godt. Blikket som kaller meg en løgner, hore. Akkurat det bryr jeg meg ikke om. Jeg er vant med å høre det. Det jeg aldri kan bli vant med, er å høre andre snakke om deg uten at ord som «drepe», «jævel», «pedofil» og annet er involvert. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli vant med det heller. Vil ikke bli det, da har jeg jo allerede tapt.
Du kommer deg ingen vei, H. Ikke med meg. Ikke med tankene mine, eller følelsene mine. At jeg har det som jeg har det nå skal du få kose deg med. Nyt det så lenge det varer. Jeg er allerede sterkere enn deg, og det vet du godt. Selv i mine svakeste stunder, som akkurat nå, er jeg sterkere enn deg. Skremmer det deg? Jeg håper ikke det. Jeg håper du smiler nå, smiler over hvor patetisk jeg er, og hvor svak jeg er. Gjør du det, kan du se på deg selv som en taper allerede. Du kommer deg ingen vei med meg. Uansett hvor vondt jeg har det nå, kan jeg trøste deg med at du en dag vil få det verre. Sov godt, du som aldri sover..
