Jeg er eier av verdens beste hest

Hei!
Jeg er så sliten, jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å fullføre blogginnlegget en gang. Deilig å få bruke kroppen litt, og ikke minst fantastisk å ha min elskede hest tilbake. Kjenner at det kommer til å ta en stund til jeg blir vant med det altså, dette var visst hardt for den lille kroppen min! I alle fall, jeg dro til stallen i halv to-tiden og kom ikke hjem før klokken var rundt åtte. W var så snill at han hentet meg i stallen, så var vi hos han litt siden han måtte ordne til noe, og da brukte jeg tiden på å spille «Need for Speed: The Run». Love it! Jeg var faktisk ikke så verst heller.

I alle fall, jeg tenkte å skrive litt om treningsmetodene jeg har valgt å bruke på hesten min fremover. Tenker at det beste for ham nå er å innri ham i reserfart (starte på bakken, og nærme meg ryggen hans gradvis, og deretter gradvis innri ham med mine metoder og ikke rideskolens, siden det er stikk i strid med mine egne), så i dag fikk vi begynt. Han gikk fra å være superstresset, overenergisk og i det hele tatt en liten umulius, til å gå fritt ved siden av meg, komme på innkalling, rygge uten berøring og i det hele tatt oppføre seg eksemplarisk – med både Mathilde og meg. Oppdrag 1 gjennomført – få ham til å stole på og høre på oss. Jeg hadde nesten glemt hvor fantastisk det er å se et så stort (ok, liten i forhold til rasen – men likevel et stort og kraftig dyr!) dyr gi seg så fullstendig over til treneren! Det er det mest magiske i hele verden etter min mening. Jeg var så stolt at jeg måtte skryte over ham til alle jeg møtte, hihi.

Mamma elsker deg, vakringen min!

Metodene jeg bruker nå er svært milde. Minimalt med berøring/korrigering – dvs. at når jeg skal ha ham til å gå bakover så tar jeg ikke på ham (mange velger her å presse ham bakover fysisk, noe jeg tar avstand fra), bare løfter opp armen for å gi et signal som han etterhvert vil lære å kjenne igjen, mens jeg sier «baaaak» som han etterhvert også vil lære å assosiere med det å rygge, også venter jeg til han prøver seg frem selv – og når han da rygger får han ros. I denne fasen vil det være naturlig for hesten å finne ut hva som skal til for å gå godbit, ros og klapp – så dermed prøver han seg frem med å blant annet snuse på meg, gå helt inntil meg, snu seg til siden osv. Han tok det i alle fall kjemperaskt, og lærte seg fort at han skal rygge når jeg sier «baaak» og løfter armen. Herligste gutten min, han lærer så vanvittig raskt!

Her ser dere banen, og inni der igjen er det en rundpaddock som inneholder steder (dere ser hvor det er opptråkket) man kan gå trygt uten å skli. Se så fantastisk flott han står sammen med Mathilde, da! Det er så fryktelig synd at han ble født tvilling og altfor liten for rasen, ellers hadde han virkelig hentet inn en del premier! Han er tross alt sønn av Lunner Gråen, som jeg regner med absolutt alle fjording-kjente mennesker vet hvem er? Ja, jeg er stolt!

Mathilde som gir godgutten gulrot! Bedre belønning finnes ikke, det er i alle fall Tassen overbevist om.

Så søte de er! Her trener hun innkalling. Som du ser er tøylene slakke (han skal lære seg at han aldri mer skal få rykk og slit i munnen), og det skal de også være. Han skal komme på eget initiativ, vi tvinger ham ikke til noe.

Jeg har ikke bilder av hvordan utgangspunktet var, men se for dere et stresset kroppsspråk, et hode som stod rett til vers og en hest som for alt i verden hadde lyst til å slite seg unna. Også ser du dette, etter noen minutter med tillitstrening. Slakke tøyler, avslappet kroppsspråk og i det hele tatt en trygg og rolig hest. Det finnes ingenting mer magisk i hele verden, enn akkurat dette.

Så var det min tur til å trene litt! Her ser dere at han slapper helt av mens han får kos. Så får dere jo se dagens antrekk i samme slengen, til dere som klikker dere inn for å lese om noe annet enn hest.. Hihi.

Det finnes virkelig ingen vakrere hest enn ham, min lille skatt!

Det er viktig å vise at tilliten går begge veier, og at det ikke er bare han som skal stole på oss. Dette bildet viser klart og tydelig hvordan vårt forhold er – gjensidig kjærlighet.

Snilleste øynene! Det er sykt å tenke på at i går var det eneste disse nydelige øynene sa var redsel.. Jeg tror selv den minst hestekyndige i verden kan se at denne hesten har det godt nå, og at han slapper av!

Jeg tror dette bildet sier mer enn noen ord i verden kan beskrive. Jeg er den heldigste hesteeieren i hele universet!

En annen ting jeg trente på, var «bombesikker-trening». Det vil da si å gjøre hesten trygg på alle situasjoner, selv de mest usannsynlige. Tok bare første skritt i dag, som var å ta en kjegle som jeg kastet rundt på, slapp i bakken, strøk over ham osv. Dette har jo ingen nytte i og for seg, men det gjør ham vant med alle mulige situasjoner. Etterhvert skal han også gå forbi søppelsekker som blir viftet og bråket med, og også tråkke på og gå over disse. Jeg kunne ha snakket i en evighet om alt jeg kommer til å gjøre, men dere skal heller få følge det skritt for skritt, tenker jeg.

Her introduserer jeg kjeglen jeg snakket om, den som jeg strøk over ham, kastet ned i bakken osv. Det høres nok ekstremt merkelig ut, men jeg lover at det fungerer! Legg merke til at jeg holder tøylene slakt, vil han hoppe unna denne skumle saken, så er det ingenting som stopper ham. Alt skal skje i hestens tempo.

Hva gjør man ikke for dyrene? Her biter jeg av en gulrotbit som han skal få som godbit.. I rest my case, dette beviser nok at jeg elsker ham.

Her trener jeg på å la ham stå uten at jeg holder ham, noe som igjen er et tegn fra min side til ham om at jeg stoler på ham. Legg merke til at ørene og hele hesten generelt peker mot meg, og er oppmerksom på meg som trener.

Her ber jeg om at han skal følge etter meg, noe han gjør. Fremdeles – legg merke til at hesten er fokusert på meg. Jeg skal egentlig gå med ryggen til ham, men det får komme i neste skritt i stedet.

Haha, måtte jo le litt av tullingen min! Her bad jeg om at han skulle bli (bli er ikke en kommando, men noe han automatisk skal gjøre frem til ny kommando er gitt – noe han klarte fint), men så måtte han visst klø seg litt. Haha, søting!

Her ville han følge etter, ser du! Måtte jo bare klø ferdig først, hihi. Fremdeles – legg merke til at oppmerksomheten er rettet mot meg. Og husk; denne treningen foregikk med massevis av hester rett ved siden av der vi trente. Flink, ja?!

Kjærestepar! Haha, ser dere at han kysser tilbake? Hihi, mamma’s lille sjarmør, ja!

Mathilde syns det var en god idè å gi Tassen en gulrotbit fra munnen, haha! Greit at jeg kan gjøre det med hele gulrøtter, men sjansen er ærlig talt litt mindre for at hele ansiktet mitt blir bitt av når gulroten er stor.. Haha! Heldigvis er han flink og forsiktig.

Han har nydelig pels, herlig farge og silkemyk mule – men det vakreste med hele hesten min er de nydelige øynene. Godhet og kjærlighet i store mengder. Jeg elsker deg slik, lille gullet mitt.

Håper det er i orden at bloggen blir satt litt til side til jeg er vant med å kombinere både blogg og hest – jeg er tross alt vant med å bruke ti timer daglig foran datamaskinen, så når jeg først er så aktiv som jeg er i stallen, skal det mye til før jeg har ork til noe annet. Det er jo bare en tilvenningssak, snart kombinerer jeg flott begge deler! Dere skjønner nok at hesten min er det viktigste akkurat nå, han har ikke hatt det så godt lille vennen min..

Så håper jeg dere har hatt en like fin dag som meg, om det i det hele tatt er mulig for andre å ha en så god dag som det jeg har hatt. Jeg er så fornøyd, og så innmari stolt, både over meg selv, Tassen og Mathilde. Dette er virkelig livet.