Det er en dans på roser også! Første gang jeg hørte det ordtaket, måtte jeg smile. Det må jeg fremdeles. Jeg legger selvfølgelig ikke skjul på at noen dager er vanskeligere enn andre, men det ordner seg alltid. Slike «dager» varer aldri i mer enn et par timer for min del, takk og lov. Jeg blir så umotivert av at jeg ikke får til, samtidig som jeg selvfølgelig kjenner på følelsen av å «være tynn igjen». Det er helt klart noe som river og sliter i meg begge veier, og noen ganger kjennes det ut som om delen som ønsker å beholde meg syk, er den sterkeste. Det er den aldri – det er bare den logiske delen som vil ha meg frisk, som begynner å bli litt sliten. Den henter seg kjapt inn igjen, så ingen grunn til bekymring. Jeg skal, skal, skal klare dette – og jeg er virkelig innstilt på det.

Jeg har så utrolig mange grunner til at jeg ønsker å leve, at det å skulle tenke noe annet er ikke realistisk. Livet er vanskelig ja, men tenk så lite jeg hadde satt pris på de små tingene dersom jeg fikk alt servert på sølvfat? Jeg tror jeg skal være glad for at jeg har hatt det litt vanskelig i begynnelsen av livet mitt, og at det fra nå kun kan gå oppover. Når jeg en dag får det perfekte liv, kommer jeg til å sette mye større pris på det enn de som aldri har måttet arbeide for å få det slik.

Min motivasjon akkurat nå: 

Kenneth; jeg vet at han holder ut med meg de dagene jeg har det vanskelig, han sier alt det riktige for å støtte meg uten å bli masete, han syns det er verdt å være sammen med meg – selv om jeg til tider kan være fryktelig innesluttet på grunn av anoreksien, han elsker meg for den jeg virkelig er – både med og uten anoreksien. Selvfølgelig holder han ut med meg, han har aldri klaget ett eneste sekund! Men han skal ikke trenge å bekymre seg, være redd for meg eller tenke at jeg setter begrensninger for verken ham, eller for oss. For det skal jeg bare ikke. Han fortjener et så godt liv som overhodet mulig, og når jeg er den heldige som kan gi ham det, skal jeg gå inn for det 100%. Han er verdt alt – til og med å gi slipp på det som en gang betydde mest.

Hallvard; han kommer snart hjem igjen, og selv om han var på sjøen når jeg fortalte ham at den shortsen han sa aldri kom til å passe, faktisk passer, kunne jeg føle det store gliset og den stolte følelsen han hadde når jeg sa det til ham. Han er, og har alltid vært, en av de absolutt viktigste støttespillerne i livet mitt, og jeg føler virkelig at han forstår meg på så utrolig mange måter som ingen andre kan. Han ser med èn gang den neste biten av maten blir vanskelig å ta, og han oppmuntrer meg så godt han kan. Og om det ikke hjelper, mater han meg fysisk med gaffelen min. Selv når jeg ikke klarte annet enn å ligge på sofaen, tok han seg av meg og sørget for at jeg fikk i meg mat. Når jeg hadde en skikkelig dårlig periode i vinter/vår, sa han rett frem at han var bekymret for meg. Om jeg døde (noe som ikke var særlig usannsynlig den tiden, dessverre) – kom han til å få sin egen død til å se ut som en arbeidsulykke på havet. Han forklarte meg i detalj hvordan han hadde planer om å gjøre det, om jeg gikk bort. Det satte en vekker for meg, og jeg bestemte meg for å alltid gjøre mitt aller beste. Om ikke for meg, så for lillebroren min aka min bestevenn aka min sjelvenn.

Linn; hun støtter meg alltid, gir meg råd som hun vet jeg selv ville ha gitt, og viser at selv om hun ikke forstår – så er hun der for meg, no matter what. Hun har aldri blitt skuffet over meg når jeg feiler, vel, hun har i alle fall ikke vist det. Hun oppmuntrer meg når jeg er nede, og sørger for å fortelle meg hvor flink jeg er hver eneste gang jeg når målet – enten målet er å spise den ene dagen, gå opp et par kilo eller bare.. Holde ut. Selv om hun ikke forstår, forstår hun så godt man kan uten å være i situasjonen selv.

En aldri så liten hemmelighet; nei, jeg er fremdeles absolutt ikke gravid, men en aldri så liten (som blir stor) endring kommer til å skje i livet mitt innen et par uker. Dette vil kreve at jeg kommer meg mer i form, det er det ingen tvil om. Jeg gleder meg voldsomt!

Jeg håper virkelig ikke jeg skremmer noen ved å legge ut innlegg i negativ retning nå og da. Det hadde ikke vært en så alvorlig sykdom om det ikke var for at det kan være et aldri så lite helvete å komme seg ut av den? Om det hadde vært enkelt å bli frisk, kunne jeg ikke ha vært like stolt over meg selv som det jeg kommer til å være etter å ha kjempet med nebb og klør i evigheter – for så å til slutt kunne stå der frisk. Dette kommer jeg til å klare, og selv om det vil være noen humper i veien nå og da, blir det verdt det. Jeg håper alle andre som sliter også kan tenke på denne måten – det blir verdt det. Til slutt!