Hei i natten!
Filmen «From Prada to nada» er nettopp ferdigsett, og jeg kjenner på stillheten (øh.. Partylista mi på Spotify) nytes med et glass Pepsi Max. I begynnelsen hørte jeg på den typiske musikken jeg alltid setter på når jeg syns litt ekstra synd i meg selv (savner kjæresten sin jo..), men så bestemte jeg meg for at det faktisk ikke er synd i meg overhodet – her har jeg jo den aller herligste gutten i hele universet, og så skal det liksom være synd i meg?! Å nei du, den går jeg ikke med på. Dessuten er det ikke lenge til han er hjemme igjen en gang! Åh, glede på jord.

Bildene av dyrene er tatt nå nettopp – skikkelig kveldsidyll i stuen, hihi. Hundene er litt masete, tipper de vil gå for å legge seg snart.. Beklageligvis får de se seg nødt til å sove på stuen i natt, jeg tipper jeg kommer til å bli snakkende med Kenneth til langt på natt – og til slutt ende opp med å være så trøtt at jeg legger meg til for å sove på sofaen. Hvorfor er det så mye vanskeligere å tenke på å sove alene i sengen, enn på sofaen? Logikken min er til tide fraværende..

Noen flere som er våken i natt?