Jeg har en sterk mening om alt, og med mindre du har gode argumenter imot meg – er jeg vanskelig å overbevise. I noen tilfeller, da kanskje de temaene jeg står i størst fare for å tråkke noen på tærne (utroskap, abort, innvandring..), er meningene mine så sterke at jeg ikke har tro på at de noen gang kommer til å endres. Er det ikke egentlig fint, da? Om du skulle være uenig med meg, er det selvfølelig ikke noe jeg blir blir sint for, ei heller mister jeg ikke min respekt for deg. Å skulle holde kjeft om slike temaer er kanskje det enkleste, men jeg føler det blir feil å ikke uttrykke meg selv når dere så tydelig ønsker innlegg om mine meninger. Så – det skal dere få. La oss snakke om utroskap..

Leave me out with the waste
This is not what I do
It’s the wrong kind of place
To be cheating on you

Det er vanskelig å se en sak fra flere sider når jeg tenker på temaet utroskap. Det er vanskelig for meg å i det hele tatt se det for meg, forestille meg det eller i det hele tatt forsøke å sette meg inn i situasjonen til noen av partene. Jeg kan ikke tenke meg at det overhodet finnes en halv sjanse for å være utro dersom du virkelig elsker noen. Det går ikke, det er jeg overbevist om. Når du tror du elsker noen, da? Nei, ikke da heller. For selv om du bare tror, kjennes jo følelsen virkelig, og da ville det heller ikke ha vært en sjanse for det.

It’s a small crime
And I’ve got no excuse

Hva som driver et menneske til å være utro, vet jeg heller ikke. Et ønske om forandring? Et egoistisk behov for moro og spenning? Lei av det man allerede har? Eller ren og skjær egoisme, og et begjær så sterkt at man står i fare for å ødelegge alt man har bygd opp med et annet menneske? Eller er det kanskje nettopp det som er meningen; å ødelegge det man har, fordi man egentlig ikke ønsker det man sitter med. Jeg aner ikke, jeg prøver virkelig å forstå – for jeg mener uten tvil at man må kunne, om ikke relatere seg, så forstå situasjonen for å kunne ha en mening om det. Jeg gjør ingen av delene. Jeg verken relaterer meg til det eller forstår. Det er utenkelig, og glad er jeg for det.

Og for de som tar et menneske tilbake etter å ha blitt sveket? Jeg kan ikke forstå det heller. Det er ikke tanken på at han har vært sammen med noen andre, delt intime øyeblikk med noen andre enn meg eller følt noe av det han føler for meg, for noen andre, som gjør at å ta en person tilbake etter noe slik ville ha vært utenkelig for meg. Nei, det er det at han fikk seg til å gjøre det. Et så tydelig tegn på at han aldri elsket meg, og aldri kommer til å gjøre det. En større bekreftelse enn nettopp utroskap, finnes ikke. Jeg lurer helt oppriktig på hva som fører til at noen kan godta at utroskap har funnet sted. Som kan tilgi et slikt.. Feilsteg? Jeg vil ikke kalle det å gjøre en feil heller. Feil var det så avgjort ikke – da hadde ikke vedkommende gitt det første oppmuntrende blikket eller delt det første kysset. Det er å gjøre en feil å tenke tanken. Å leve det ut, er en bekreftelse, en egoisme og et tegn på svakhet.

Har du noen gang vært utro, eller blitt sveket på denne måten? Har du noen tanker å dele om det? Hjelp meg å forstå, om det i det hele tatt er mulig.